Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
Hatei, atuteh kai hlak ka camo e naw ni Kai na pathoe awh. A napanaw hah kai ni ka panuet teh, kaie tuhu ka ring e uinaw koe patenghai bawk van hoeh.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
A thaonae hah kai hanelah bangmaw cungkeinae kaawm. A thayung tawn awh hoeh toe.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Takangnae hoi voutthoup dawk a kamsoe awh teh, kahrawngum kingdinae hmuen koe tang a yawng awh.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Pho um e angmai hna a la awh teh, samphokung e a tangpha hah rawca hanelah a tai awh.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Ahnimouh teh, tami koehoi pâlei awh teh, tamru patetlah a hramsin awh.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Tangkom thung hoi lungngoum thung o hanelah doeh ao awh. Talai hoi talung kâko dawk ao awh.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Caprapum vah a hram awh teh, pâkhingum vah a tabo awh.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Ahnimouh teh tamipathu e canaw doeh. Bang pato patang hoeh e canaw doeh. Ram thung hoi hrek e naw doeh.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
Atu teh la lah na sak awh hanelah ka o toe. Na pathoe e lah ka o toe.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Na panuet awh teh kai hoi kâhlat lah na o awh. Ka minhmai na tamthawi awh.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Bangkongtetpawiteh, lirui hah a rasu awh teh, na ka pacekpahlek awh. Ka hmalah kammoumrui a rasu awh.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Kaie aranglah nawsainaw a kangdue teh, ka khok hah a phen awh. A rawkphainae lamthung hah kai taranlahoi a sak awh.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Ka lamthung hah a raphoe awh. Kai ka tâlaw nahanelah a kâyawm awh. Ahnimouh kâhruetcuet ka poe hane apihai awm hoeh.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Ka kaw poung e kâko dawk hoi a tho awh teh, ningkatim rahim vah na kalup awh.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Takithopoung e ka lathueng vah a pha. Bari lah ka onae hah kahlî patetlah a pâlei awh. Ka tawn e naw hah tâmai patetlah a kahma.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Ka kângairunae ni ka hringnae teh a rabawk toe. Ka khangnae hninnaw ni khak na kuet.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Karum lah ka hru hah koung a thut teh, ka tharui patawnae ni roum thai hoeh.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Ka patawpoung e ni hnicu hoi kayo e patetlah na kayo teh, angki lahuen patetlah na katek.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Tangdong dawk na tâkhawng teh, hraba hoi vaiphu patetlah ka o toe.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Nama koe ka hram, hateiteh, na pato hoeh. Ka kangdue teh na khet.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Hatei, kai hanelah ka pahngawpahrak e lah na o. Na kut thasainae ni na taran.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Kahlî dawk na tawm teh, a lathueng vah na kâcui sak.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Bangkongtetpawiteh, nama ni duenae dawk na ceikhai hane hah ka panue. Hringnae katawnnaw pueng hanelah, na pouk pouh tangcoung e im dawkvah.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
BAWIPA ni a kut a dâw torei teh, a kâhei nakunghai, banglah tho hoeh toe. A raphoe torei teh, a hram nakunghai hawinae awm hoeh toe.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Runae ka kâhmonaw hanlah ouk ka ka nahoehmaw. Karoedengnaw hanlah lungreithai hoi kaawm boihoeh maw.
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Hateiteh, hawinae ka tawng navah, hno kahawihoehe hah ka lathueng vah a pha. Angnae ka ring navah hmonae a pha.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Ka lungthin a tâsue teh roum thai hoeh. Ka khangnae hninnaw ni na tho sin.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Panuinae koelah tho hoeh niteh, lungmathoe koelah ka cei. Kamkhuengnaw rahak vah, ka kangdue teh, kabawpnae ka hei teh ka hram.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Kahrawnguinaw e hmaunawngha lah ka o. Kalauk tavanaw hoi huiko lah ka o.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Ka vuen teh hoehoe a tamang teh kai koehoi a bo, Ka hrunaw teh puenghoi a kâan
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Ka ratoung teh ka lungmathoenae lah a coung, ka tamawi teh kâlawk lah a coung.
