Jobs 30
1 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
Ahinlah tun vang apateu kelngoi chinga pang kauicha ho toh lhaikhom dinga jong lhing joulou mihem, kasanga dong jo golhang khangdong ho nuisat bep in kaum doh tai.
2 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
Amaho khu keija dinga tamtah'a pha ahiuvin, hiche ho chu von sesa lungset um ahiuve.
3 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
Amaho chu akel thoh jeh uva gong ahiuvin, chuleh nel phai gam mihem chen louna leh gaso talou leiset muthim gam'a chu jam ah ahiuve.
4 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
Hiti chun amahon hamboh lah a konin gamlah a na eng ho chu akilo uvin chuleh muntheh phung jung ho chu akilah un anejiuve.
5 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
Amaho chu mihem kiloikhom na a konna kidel mangah ahiuvin, chuleh gucha ahijeh uvin mihem ten amaho chu asamse jiuvin ahi.
6 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
Hiti chun gom kokhuh thuhtah tah lah a timul thou pumin leiko lah leh songpi ho lah a chun ching uve.
7 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
Amaho chu hamboh lah a sa loupitah a aum bangun a ao chehchuh jiuvin thahpi ho noija chun alhaikhom jiuve.
8 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
Amaho chu kiloikhomna a kon kipaidoh mingol minbeiho ahiuve.
9 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
Chuleh tun amahon pao ngeilou louvin isah loutah in einuisat jiuvin eiphin phin jiuve.
10 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
Amahon iman eisep pouvin chuleh kamaija chil set khumpeh ding tailouvin kakomah ahung pouve.
11 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
Ijeh inem itile Pathen in kathal khao eisattan peh in aman eisuhnem ahin, hijeh a chu thuneina umnaho jouse chu apaimang u ahi.
12 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
Hiche akideldoh ho chun kamaichang tah a eidoudal un, kilhon changnam pet dingin eisol un chuleh kalampi ah thang eikampeh uve.
13 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
Amahon kalamlhah jouse eikha peh un chule keiman eikithopi ding koimacha kaneilou ahet jeh uvin eisuhmang nathei diuvin abolthei jouseu abol'un ahi.
14 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
Amaho muntinna konin kakomah ahungun keima kalhah suh pet in amaho kachungah akichom uve.
15 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
Tun vang kicha tah in kahingin eikijabol najouse huilah a akithe mangin kanei leh kagou jouse meilhang kitol mang bangin amangthah soh tai.
16 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
Chuleh tua hi kahinkho along mang ahitan, kanikho ho jong genthei hesoh nan eihen den tai.
17 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
Jan teng kagu kachang ho natnan alodim jin hichun tang louhel in eichip eichip ji'e.
18 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
Khuthat tah in Pathen in ka sangkhol eilah peh in ka sangkhol ngong ah eimanchah kheh in ahi.
19 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
Aman bonlhoh lah a eisep lut in keima hi leivui leh vutvam sanga jong panna beijo kahi.
20 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
Nahenga hung tao kahi O Pathen, ahinlah nangin nei donbut pon, namasang a ding kahin, ahin nangin vet ding'in jong neigo poi.
21 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
Keija dinga lungsetna beihel nahung hitai. Nathahat na chu kei engbol nan namange.
22 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
Nangin chimpei lah a neisep lut in chuleh huipi kinong in nei sumange.
23 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
Chuleh nangin mihing jouse lhunna kathina ding munna chu neisol ahi ti kahei.
24 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
Tahbeh mongin genthei hahsatna a kithopi ngaicha ahung tao tengule koima cha hiche genthei thoh ho lang ngan kihei pouvinte.
25 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
Hahsatna toh ho dinga kapji kahi lou ham? Vaicha genthei tedinga nasatah a ka genthei pi ji hilou ham?
26 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
Hijeh chun thilpha kave jin ahinlah hiche sang chun thilphalou joh chu ahung jin ahi.
27 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
Kalungthim agentheijin chuleh cholngahna kanei theipoi. Kagentheina nikho te hin eisu genthei lheh e.
28 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
Nisavah umlouna muthim lah a kavah len mipi kigol toh chet lah a kadingin kithopi ngaichan kakap e.
29 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
Hiche ho khellin keima gam-ui sopipa simbupi toh kikoppan eiki ngaiton ahi.
30 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
Kavun ho aduplha soh tan chule kagu kachang ho jouse khosih in kati apeh henhun e.
31 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
Ka selangdah gin in jong lungkham la ahin sa in katheile gin jong kana ogin in aginge.
