Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
Pea hili ia naʻe mafaʻa ʻae ngutu ʻo Siope, ʻo ne lauʻikoviʻi ʻa hono ʻaho.
2 Job tok til orde og sa:
Pea lea ʻa Siope, ʻo ne pehē,
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
“Ke ʻauha ʻae ʻaho naʻe fanauʻi ai au, mo e pō ko ia naʻe kalanga ai, ‘Kuo fanauʻi ʻae tama tangata.’
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
Ke fakapoʻuli ʻae ʻaho ko ia; ke ʻoua naʻa tokanga ki ai ʻae ʻOtua mei ʻolunga, pea ʻoua naʻa ulo ai ʻae maama.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Ke maʻu ia ʻe he fakapoʻuli mo e ʻata ʻoe mate; ke heka maʻu ki ai ʻae ʻao matolu; ke fakailifia ia ʻe he fakapoʻuli ʻoe ʻaho.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
Ke ʻohofi ʻae pō ko ia ʻe he fakapoʻuli matolu; ke ʻoua naʻa fakahoko ia ki he ngaahi ʻaho ʻoe taʻu, pe kau ia ʻi he lau ʻoe ngaahi māhina.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
ʻIo, ke lala ʻae pō ko ia, ke ʻoua naʻa ʻi ai ha leʻo fakafiefia.
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Ke kapeʻi ia ʻekinautolu ʻoku laukoviʻi ʻae ʻaho, ʻakinautolu ʻoku nau teu ke fai hake ʻenau lāunga.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Ke fakapoʻuli ʻae ngaahi fetuʻu ʻo hono efiafi poʻuli; ke holi ia ki he maama, kaeʻoua siʻi naʻa ʻi ai; pea ʻoua naʻa ʻilo ʻe ia ʻae maʻa ʻae ʻaho:
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Koeʻuhi naʻe ʻikai ke tāpuni ʻae ngaahi matapā ʻoe manāva kiate au, pe fufū ʻae mamahi mei hoku mata.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
“Ko e hā naʻe ʻikai ai te u mate mei he manāva? Ko e hā naʻe ʻikai ai te u tukuange hoku laumālie ʻi heʻeku haʻu mei he fatu?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Ko e hā naʻe tali teu ʻai au ʻe he foʻi tui? Mo e huhu koeʻuhi ke u huhu ai?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
He ka ne ʻikai, pehē kuo u tokoto taʻengāue eni pea longo pe, pea u mohe pe ʻo mālōlō ai,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
ʻO fakataha mo e ngaahi tuʻi mo e ngaahi pule ʻo māmani, naʻa nau langa moʻonautolu ʻae ngaahi potu naʻe lala;
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Pea fakataha mo e ngaahi ʻeiki naʻe maʻu koula, naʻa nau fakapito honau ngaahi fale ʻaki ʻae siliva:
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Pea teu ʻikai ʻo hangē ko e tama tō ʻi he fufū; ʻo hangē ko e fānau ʻoku ʻikai mamata ki he maama.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
ʻOku ngata ʻi ai ʻae fakamamahi ʻe he kau angahala; pea mālōlō ʻi ai ʻae kau ongosia.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
ʻOku mālōlō fakataha ai ʻae kau pōpula; ʻoku ʻikai ke nau ongoʻi ai ʻae leʻo ʻoe fakamālohi.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
ʻOku ʻi ai ʻae iiki mo e lalahi; pea tauʻatāina ai ʻae tamaioʻeiki mei heʻene ʻeiki.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
“Ko e hā ʻoku tuku ai ʻae maama kiate ia ʻoku ʻi he mamahi, mo e moʻui kiate ia ʻoku laumālie mamahi;
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
ʻAia ʻoku holi ki he mate, ka ʻoku ʻikai ia; pea lahi ʻene kumi ki ai ʻi heʻene kumi ki he ngaahi koloa fufū;
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
ʻAkinautolu ʻoku nekeneka ʻaupito, mo fiefia, ʻoka nau ka ʻilo ʻae faʻitoka?
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
[Ko e hā kuo foaki ai ʻae maama ]ki he tangata kuo fakapuli hono hala, pea kuo ʻākilotoa ia ʻe he ʻOtua?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
He ʻoku muʻomuʻa ʻeku ngaahi toʻe ki heʻeku kai, pea ko ʻeku tangi kalanga ʻoku lilingi atu ʻo hangē ko e vai.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
Hē ko e meʻa ne u manavahē lahi ki ai kuo tō ia kiate au, pea ko ia ne u ilifia ai kuo hoko mai.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
Naʻe ʻikai te u fiemālie, pe te u mālōlō, pe te u nofo noa pe; ka naʻe hoko pe ʻae mamahi.”
