< Jobs 3 >

1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
Después de esto abrió Job su boca, y maldijo su día.
2 Job tok til orde og sa:
Y exclamó Job, y dijo:
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
Perezca el día en que yo fui nacido, y la noche que dijo: Concebido es varón.
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
Aquel día fuera tinieblas, y Dios no curara de él desde arriba, ni claridad resplandeciera sobre él.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Ensuciáranle tinieblas y sombra de muerte; reposara sobre él nublado, que le hiciera horrible como día caluroso.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
A aquella noche ocupara oscuridad, ni fuera contada entre los días del año, ni viniera en el número de los meses.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Oh si fuera aquella noche solitaria, que no viniera en ella canción;
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Maldijéranla los que maldicen al día, los que se aparejan para levantar su llanto.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Las estrellas de su alba fueran oscurecidas; esperara la luz, y no viniera; ni viera los párpados de la mañana.
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Porque no cerró las puertas del vientre donde yo estaba, ni escondió de mis ojos la miseria.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
¿Por qué no morí yo desde la matriz, y fui traspasado en saliendo del vientre?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
¿Por qué me previnieron las rodillas, y para qué los pechos que mamase?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
Porque ahora yaciera y reposara; durmiera, y entonces tuviera reposo,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
Con los reyes, y con los consejeros de la tierra, que edifican para sí los desiertos;
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
O con los príncipes que poseen el oro, que hinchen sus casas de plata.
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
O ¿ por qué no fui escondido como abortivo, como los pequeñitos que nunca vieron luz?
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
Allí los impíos dejaron el miedo, y allí descansaron los de cansadas fuerzas.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
Allí también reposaron los cautivos, no oyeron la voz del exactor.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
Allí está el chico y el grande: allí es el siervo libre de su señor.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
¿Por qué dio luz al trabajado, y vida a los amargos de ánimo?
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Que esperan la muerte, y no la hay: y la buscan más que tesoros.
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Que se alegran de grande alegría, y se gozan cuando hallan el sepulcro.
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
Al hombre que no sabe por donde vaya, y que Dios le encerró.
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
Porque antes que mi pan, viene mi suspiro: y mis gemidos corren como aguas.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
Porque el temor que me espantaba, me ha venido, y háme acontecido lo que temía.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
Nunca tuve paz, nunca me sosegué, ni nunca me reposé; y vínome turbación.

< Jobs 3 >