Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
Post haec aperuit Iob os suum, et maledixit diei suo,
2 Job tok til orde og sa:
et locutus est.
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
Pereat dies in qua natus sum, et nox in qua dictum est: Conceptus est homo.
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
Dies ille vertatur in tenebras, non requirat eum Deus desuper, et non illustretur lumine.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Obscurent eum tenebrae et umbra mortis, occupet eum caligo, et involvatur amaritudine.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
Noctem illam tenebrosus turbo possideat, non computetur in diebus anni, nec numeretur in mensibus:
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Sit nox illa solitaria, nec laude digna:
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Maledicant ei qui maledicunt diei, qui parati sunt suscitare Leviathan:
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Obtenebrentur stellae caligine eius: expectet lucem et non videat, nec ortum surgentis aurorae:
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Quia non conclusit ostia ventris, qui portavit me, nec abstulit mala ab oculis meis.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Quare non in vulva mortuus sum, egressus ex utero non statim perii?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Quare exceptus genibus? cur lactatus uberibus?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
Nunc enim dormiens silerem, et somno meo requiescerem:
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
Cum regibus et consulibus terrae, qui aedificant sibi solitudines:
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Aut cum principibus, qui possident aurum, et replent domos suas argento:
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Aut sicut abortivum absconditum non subsisterem, vel qui concepti non viderunt lucem.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
Ibi impii cessaverunt a tumultu, et ibi requieverunt fessi robore.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
Et quondam vincti pariter sine molestia, non audierunt vocem exactoris.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
Parvus et magnus ibi sunt, et servus liber a domino suo.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Quare misero data est lux, et vita his, qui in amaritudine animae sunt?
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
qui expectant mortem, et non venit, quasi effodientes thesaurum:
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Gaudentque vehementer cum invenerint sepulchrum.
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
Viro cuius abscondita est via, et circumdedit eum Deus tenebris?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
Antequam comedam suspiro: et tamquam inundantes aquae, sic rugitus meus:
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
Quia timor, quem timebam, evenit mihi: et quod verebar accidit.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
Nonne dissimulavi? nonne silui? nonne quievi? et venit super me indignatio.
