Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this, opened Job his mouth, and cursed his day.
2 Job tok til orde og sa:
So then Job began, and said:
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
Perish, the day wherein I was born, and the night it was said, Lo! a manchild!
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
That day, be it darkness, —Let not God enquire after it from above, May there shine upon it no clear beam:
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Let darkness and death-shade buy it back, May there settle down upon it a cloud, Let a day’s dark eclipse cause it terror:
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
That night, darkness take it, —May it not rejoice among the days of the year, Into the number of months, let it not enter.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Lo! that night, be it barren, Let no joyous shouting enter therein:
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Let day-cursers denounce it, Those skilled in rousing the dragon of the sky:
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Darkened be the stars of its twilight, —Let it wait for light, and there be none, neither let it see the eyelashes of the dawn:
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Because it closed not the doors of the womb wherein I was, and so hid trouble from mine eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Wherefore, in the womb, did I not die? From the womb, come forth and cease to breathe?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
For what reason, were there prepared for me—knees? and why—breasts, that I might suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
Surely, at once, had I lain down, and been quiet, I had fallen asleep, then, had I been at rest:
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
With kings, and counselors of the earth, who had built them pyramids:
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Or with rulers possessing, gold, —Who had filled their houses with silver:
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Or that, like an untimely birth hidden away, I had not come into being, like infants that never saw light:
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There, the lawless, cease from raging, and there the toil-worn are at rest:
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
At once are prisoners at peace, they hear not the voice of a driver:
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
Small and great, there, they are, and, the slave, is free from his master.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Wherefore give, to the wretched, light? Or, life, to the embittered in soul?—
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Who long for death, and it is not, And have digged for it, beyond hid treasures:
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Who rejoice unto exultation, Are glad, when they can find the grave:
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
To a man, whose way is concealed, And GOD hath straitly enclosed him?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For, in the face of my food, my sighing, cometh in, and, poured out like the water, are my groans:
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
For, a dread, I dreaded, and it hath come upon me, and, that from which I shrank, hath overtaken me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I was not careless, nor was I secure, nor had I settled down, —when there came—consternation!
