Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this Job opened his mouth, and cursed his day.
2 Job tok til orde og sa:
Job answered:
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
"Let the day perish in which I was born, the night which said, 'A man is conceived.'
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
Let that day be darkness. May God above not care about it, neither let the light shine on it.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Let darkness and the shadow of death claim it for their own. Let a cloud dwell on it. Let the blackness of the day terrify it.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
As for that night, let thick darkness seize on it. Let it not rejoice among the days of the year. Let it not come into the number of the months.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Look, let that night be barren. Let no joyful voice come in it.
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Let them curse it who curse the day, who are ready to rouse up leviathan.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Let the stars of its twilight be dark. Let it look for light, but have none, neither let it see the eyelids of the morning,
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
because it did not shut up the doors of my mother's womb, nor did it hide trouble from my eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
"Why did I not die from the womb? Why did I not give up the spirit when my mother bore me?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Why did the knees receive me? Or why the breast, that I should suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
For now should I have lain down and been quiet. I should have slept, then I would have been at rest,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
with kings and counselors of the earth, who built up waste places for themselves;
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
or with princes who had gold, who filled their houses with silver:
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
or as a hidden untimely birth I had not been, as infants who never saw light.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There the wicked cease from troubling. There the weary are at rest.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
There the prisoners are at ease together. They do not hear the voice of the taskmaster.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
The small and the great are there. The servant is free from his master.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
"Why is light given to him who is in misery, life to the bitter in soul,
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Who long for death, but it doesn't come; and dig for it more than for hidden treasures,
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
who rejoice exceedingly, and are glad, when they can find the grave?
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
Why is light given to a man whose way is hid, whom God has hedged in?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For my sighing comes before I eat. My groanings are poured out like water.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
For the thing which I fear comes on me, That which I am afraid of comes to me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I am not at ease, neither am I quiet, neither have I rest; but trouble comes."
