Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this Job has opened his mouth, and reviles his day.
2 Job tok til orde og sa:
And Job answers and says:
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
“Let the day perish in which I am born, And the night that has said: A man-child has been conceived.
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
That day—let it be darkness, Do not let God require it from above, Nor let light shine on it.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Let darkness and death-shade redeem it, Let a cloud dwell on it, Let them terrify it as the most bitter of days.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
That night—let thick darkness take it, Let it not be united to days of the year, Let it not come into the number of months.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Behold! That night—let it be barren, Let no singing come into it.
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Let the cursers of day mark it, Who are ready to wake up Leviathan.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Let the stars of its twilight be dark, Let it wait for light, and there is none, And let it not look on the eyelids of the dawn.
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Because it has not shut the doors Of the womb that was mine! And hide misery from my eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Why do I not die from the womb? I have come forth from the belly and gasp!
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Why have knees been before me? And what [are] breasts, that I suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
For now, I have lain down, and am quiet, I have slept—then there is rest to me,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
With kings and counselors of earth, These building ruins for themselves.
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Or with princes—they have gold, They are filling their houses [with] silver.
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
(Or I am not as a hidden abortion, As infants—they have not seen light.)
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There the wicked have ceased troubling, And there the wearied rest in power.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
Together prisoners have been at ease, They have not heard the voice of an exactor,
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
Small and great [are] the same there. And a servant [is] free from his lord.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Why does He give light to the miserable, and life to the bitter soul?
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Who are waiting for death, and it is not, And they seek it above hid treasures.
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Who are glad—to joy, They rejoice when they find a grave.
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
To a man whose way has been hidden, And whom God shuts up?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For before my food, my sighing comes, And my roarings [are] poured out as waters.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
For I feared a fear and it meets me, And what I was afraid of comes to me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I was not safe—nor was I quiet—Nor was I at rest—and trouble comes!”
