Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this time Job opened his mouth, and cursed his day.
2 Job tok til orde og sa:
And Job commenced, and said,
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
Oh that the day whereon I was born might perish, and the night when it was said, There hath been a male child conceived.
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
May that day be [covered with] darkness; may not God from above inquire for it, and may no light beam upon it.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Oh that darkness and the shadow of death might defile it; may a cloud rest upon it; may the blackness of the day terrify it.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
Yon night — let darkness seize upon it; let it not be united to the days of the year; let it not come into the number of the [periods lighted by the] moon.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Lo, may that night be solitary, let no song of joy occur thereon.
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Let those denounce it that curse the day, who are ready to raise up their mourning cry.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Let the stars of its twilight be darkened; let it hope for light, and there be none; and let it not behold the eyelids of the morning-dawn;
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Because God closed not against me the doors of the womb, and thus concealed trouble from my eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Why did I not die [the moment I issued] from the womb, and [why] was I not born merely to perish at once?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Wherefore were knees ready to receive me? and for what purpose were breasts there that I might suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
For now should I be lying still and be quiet; I should sleep: then would I be at rest,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
With kings and counsellors of the earth, who build up ruined places for themselves;
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Or with princes possessing gold, who fill their houses with silver;
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Or as an untimely birth, hidden [from view] I should not exist; as infants that never have seen the light;
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There [where] the wicked cease from troubling; and where the exhausted weary are at rest;
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
[Where] the prisoners repose together, [and] they hear no more the taskmaster's voice.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
The small with the great is there, and the servant free from his master.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Wherefore giveth He now light to the labor-laden, and life unto the bitter in soul?
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Who wait for death, which [cometh] not; and who dig for it sooner than for hidden treasures;
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Who would rejoice even to exulting, who would be glad could they but find a grave?
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
[Why is light given] to a man whose way is hidden, and around whom God hath placed a fence?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For before my food cometh my groaning, and like the water are poured forth my loud complaints.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
Because what I greatly dreaded is come upon me, and what I apprehended is come unto me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I have had no safety, and no quiet, and no rest; and [now] harrowing trouble is come.
