Jobs 3
1 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
After this opened Job his mouth, and cursed his day.
2 Job tok til orde og sa:
And Job answered and said:
3 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
Let the day perish wherein I was born, And the night which said, There is a man-child conceived.
4 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
Let that day be darkness; Let not God from above seek for it, Neither let the light shine upon it.
5 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
Let darkness and the shadow of death claim it for their own; Let a cloud dwell upon it; Let all that maketh black the day terrify it.
6 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
As for that night, let thick darkness seize upon it: Let it not rejoice among the days of the year; Let it not come into the number of the months.
7 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
Lo, let that night be barren; Let no joyful voice come therein.
8 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
Let them curse it that curse the day, Who are ready to rouse up leviathan.
9 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
Let the stars of the twilight thereof be dark: Let it look for light, but have none; Neither let it behold the eyelids of the morning:
10 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
Because it shut not up the doors of my [mother’s] womb, Nor hid trouble from mine eyes.
11 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
Why died I not from the womb? Why did I not give up the ghost when my mother bare me?
12 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
Why did the knees receive me? Or why the breasts, that I should suck?
13 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
For now should I have lain down and been quiet; I should have slept; then had I been at rest,
14 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
With kings and counsellors of the earth, Who built up waste places for themselves;
15 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
Or with princes that had gold, Who filled their houses with silver:
16 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
Or as a hidden untimely birth I had not been, As infants that never saw light.
17 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
There the wicked cease from troubling; And there the weary are at rest.
18 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
There the prisoners are at ease together; They hear not the voice of the taskmaster.
19 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
The small and the great are there: And the servant is free from his master.
20 Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
Wherefore is light given to him that is in misery, And life unto the bitter in soul;
21 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
Who long for death, but it cometh not, And dig for it more than for hid treasures;
22 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
Who rejoice exceedingly, And are glad, when they can find the grave?
23 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
[Why is light given] to a man whose way is hid, And whom God hath hedged in?
24 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
For my sighing cometh before I eat, And my groanings are poured out like water.
25 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
For the thing which I fear cometh upon me, And that which I am afraid of cometh unto me.
26 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
I am not at ease, neither am I quiet, neither have I rest; But trouble cometh.
