Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Jobho akapfuurira mberi nokutaura kwake achiti:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
“Haiwa ndinoshuva sei mwedzi yakapfuura, iwo mazuva andairindirwa naMwari,
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
mwenje wake pawaivhenekera pamusoro pangu uye ndaivhenekerwa nechiedza chake ndichifamba murima!
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Haiwa, iwo mazuva andakanga ndichine simba, ushamwari hwaMwari chaihwo huchiropafadza imba yangu,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Wamasimba Ose paakanga achineni uye vana vangu pavakanga vakandipoteredza,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
painyorovedzwa nzira yangu noruomba, uye dombo richindidururira hova dzamafuta omuorivhi.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
“Pandakaenda kusuo reguta ndikandogara muchivara,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
majaya akandiona akatsaukira parutivi uye vatana vakasimuka;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
vakuru vakaramba kutaura vakafumbira miromo yavo namaoko avo;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
manzwi avakuru akanyararidzwa, uye ndimi dzavo dzikanamira kumusoro kwemiromo yavo.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Vose vakandinzwa vakataura zvakanaka pamusoro pangu, uye vose vakandiona vakandirumbidza,
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
nokuti ndakanunura varombo vaichemera rubatsiro, uye nherera dzakanga dzisina anobatsira.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Munhu akanga ofa akandiropafadza; ndakaita kuti mwoyo wechirikadzi uimbe.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Ndakafuka kururama sechipfeko changu; kururamisira kwaiva nguo yangu nenguwani yangu.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Ndakanga ndiri meso kumapofu namakumbo kuzvirema.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Ndakanga ndiri baba kuna vanoshayiwa; ndaimiririra mhaka yomutorwa.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Ndakavhuna meno emunhu akanga akaipa, ndikabvuta chaakanga akaruma.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
“Ndakafunga kuti, ‘Ndichafira mumba mangu, mazuva angu awanda sejecha.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Midzi yangu ichasvika kumvura, uye dova richava pamatavi angu usiku hwose.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Kukudzwa kwangu kucharamba kuri kutsva pandiri, uta hucharamba huri hutsva muruoko rwangu.’
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
“Vanhu vakanditeerera vachitarisira kwazvo, vanyerere vakamirira kurayira kwangu.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Shure kwokutaura kwangu, ivo havana kuzotaurazve; mashoko angu akawira panzeve dzavo zvinyoronyoro.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Vakandimirira kunge vakamirira mvura yomupfunhambuya, uye vakanwa mashoko angu kunge mvura yechirimo.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Pandakanyemwerera kwavari havana kuzvitenda; chiedza chechiso changu chaikosha kwavari.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
Ndakavasarudzira nzira ini ndokugara saishe wavo; ndakagara samambo pakati pamauto ake; ndakanga ndakaita somunhu anonyaradza vanochema.
