Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Još nastavi Jov besjedu svoju i reèe:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

O da bih bio kao preðašnjih mjeseca, kao onijeh dana kad me Bog èuvaše,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

Kad svijetljaše svijeæom svojom nad glavom mojom, i pri vidjelu njegovu hoðah po mraku,

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Kako bijah za mladosti svoje, kad tajna Božija bijaše u šatoru mom,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

Kad još bijaše svemoguæi sa mnom, i djeca moja oko mene,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Kad se trag moj oblivaše maslom, i stijena mi toèaše ulje potocima,

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Kad izlažah na vrata kroz grad, i na ulici namještah sebi stolicu:

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

Mladiæi videæi me uklanjahu se, a starci ustajahu i stajahu,

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

Knezovi prestajahu govoriti i metahu ruku na usta svoja,

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

Upravitelji ustezahu glas svoj i jezik im prianjaše za grlo.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Jer koje me uho èujaše, nazivaše me blaženijem; i koje me oko viðaše, svjedoèaše mi

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

Da izbavljam siromaha koji vièe, i sirotu i koji nema nikoga da mu pomože;

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Blagoslov onoga koji propadaše dolažaše na me, i udovici srce raspijevah;

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

U pravdu se oblaèih i ona mi bijaše odijelo, kao plašt i kao vijenac bijaše mi sud moj.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Oko bijah slijepcu i noga hromu.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Otac bijah ubogima, i razbirah za raspru za koju ne znah.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

I razbijah kutnjake nepravedniku, i iz zuba mu istrzah grabež.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Zato govorah: u svojem æu gnijezdu umrijeti, i biæe mi dana kao pijeska.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Korijen moj pružaše se kraj vode, rosa bivaše po svu noæ na mojim granama.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Slava moja pomlaðivaše se u mene, i luk moj u ruci mojoj ponavljaše se.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

Slušahu me i èekahu, i muèahu na moj svjet.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Poslije mojih rijeèi niko ne pogovaraše, tako ih natapaše besjeda moja.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Jer me èekahu kao dažd, i usta svoja otvorahu kao na pozni dažd.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Kad bih se nasmijao na njih, ne vjerovahu, i sjajnosti lica mojega ne razgonjahu.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Kad bih otišao k njima, sjedah u zaèelje, i bijah kao car u vojsci, kad tješi žalosne.