Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
E Jó continuou a falar seu discurso, dizendo:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Ah quem me dera que fosse como nos meses passados! Como nos dias em que Deus me guardava!
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
Quando ele fazia brilhar sua lâmpada sobre minha cabeça, e eu com sua luz caminhava pelas trevas,
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Como era nos dias de minha juventude, quando a amizade de Deus estava sobre minha tenda;
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Quando o Todo-Poderoso ainda estava comigo, meus filhos ao redor de mim;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
Quando eu lavava meus passos com manteiga, e da rocha me corriam ribeiros de azeite!
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
Quando eu saía para a porta da cidade, [e] na praça preparava minha cadeira,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Os rapazes me viam, e abriam caminho; e os idosos se levantavam, e ficavam em pé;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Os príncipes se detinham de falar, e punham a mão sobre a sua boca;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
A voz dos líderes se calava, e suas línguas se apegavam a céu da boca;
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
O ouvido que me ouvia me considerava bem-aventurado, e o olho que me via dava bom testemunho de mim.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Porque eu livrava ao pobre que clamava, e ao órfão que não tinha quem o ajudasse.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
A bênção do que estava a ponto de morrer vinha sobre mim; e eu fazia o coração da viúva ter grande alegria.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Vestia-me de justiça, e ela me envolvia; e meu juízo era como um manto e um turbante.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Eu era olhos para o cego, e pés para o manco.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Aos necessitados eu era pai; e a causa que eu não sabia, investigava com empenho.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
E quebrava os queixos do perverso, e de seus dentes tirava a presa.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
E eu dizia: Em meu ninho expirarei, e multiplicarei [meus] dias como areia.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Minha raiz se estendia junto às águas, e o orvalho ficava de noite em meus ramos.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Minha honra se renovava em mim, e meu arco se revigorava em minha mão.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Ouviam-me, e esperavam; e se calavam ao meu conselho.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Depois de minha palavra nada replicavam, e minhas razões gotejavam sobre eles.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Pois esperavam por mim como pela chuva, e abriam sua boca como para a chuva tardia.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Se eu me ria com eles, não acreditavam; e não desfaziam a luz de meu rosto.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
Eu escolhia o caminho para eles, e me sentava à cabeceira; e habitava como rei entre as tropas, como o consolador dos que choram.
