Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
addidit quoque Iob adsumens parabolam suam et dixit
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
quis mihi tribuat ut sim iuxta menses pristinos secundum dies quibus Deus custodiebat me
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
quando splendebat lucerna eius super caput meum et ad lumen eius ambulabam in tenebris
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
sicut fui in diebus adulescentiae meae quando secreto Deus erat in tabernaculo meo
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
quando erat Omnipotens mecum et in circuitu meo pueri mei
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
quando lavabam pedes meos butyro et petra fundebat mihi rivos olei
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
quando procedebam ad portam civitatis et in platea parabant cathedram mihi
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
videbant me iuvenes et abscondebantur et senes adsurgentes stabant
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
principes cessabant loqui et digitum superponebant ori suo
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
vocem suam cohibebant duces et lingua eorum gutturi suo adherebat
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
auris audiens beatificabat me et oculus videns testimonium reddebat mihi
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
quod liberassem pauperem vociferantem et pupillum cui non esset adiutor
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
benedictio perituri super me veniebat et cor viduae consolatus sum
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
iustitia indutus sum et vestivit me sicut vestimento et diademate iudicio meo
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
oculus fui caeco et pes claudo
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
pater eram pauperum et causam quam nesciebam diligentissime investigabam
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
conterebam molas iniqui et de dentibus illius auferebam praedam
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
dicebamque in nidulo meo moriar et sicut palma multiplicabo dies
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
radix mea aperta est secus aquas et ros morabitur in messione mea
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
gloria mea semper innovabitur et arcus meus in manu mea instaurabitur
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
qui me audiebant expectabant sententiam et intenti tacebant ad consilium meum
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
verbis meis addere nihil audebant et super illos stillabat eloquium meum
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
expectabant me sicut pluviam et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
si quando ridebam ad eos non credebant et lux vultus mei non cadebat in terram
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
si voluissem ire ad eos sedebam primus cumque sederem quasi rex circumstante exercitu eram tamen maerentium consolator
