Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Addidit quoque Iob, assumens parabolam suam, et dixit:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Quis mihi tribuat, ut sim iuxta menses pristinos secundum dies, quibus Deus custodiebat me?
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
Quando splendebat lucerna eius super caput meum, et ad lumen eius ambulabam in tenebris?
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Sicut fui in diebus adolescentiæ meæ, quando secreto Deus erat in tabernaculo meo?
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Quando erat Omnipotens mecum: et in circuitu meo pueri mei?
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
Quando lavabam pedes meos butyro, et petra fundebat mihi rivos olei?
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
Quando procedebam ad portam civitatis, et in platea parabant cathedram mihi?
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Videbant me iuvenes, et abscondebantur: et senes assurgentes stabant.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Principes cessabant loqui, et digitum superponebant ori suo.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
Vocem suam cohibebant duces, et lingua eorum gutturi suo adhærebat.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Auris audiens beatificabat me, et oculus videns testimonium reddebat mihi.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Eo quod liberassem pauperem vociferantem, et pupillum, cui non esset adiutor.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Benedictio perituri super me veniebat, et cor viduæ consolatus sum.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Iustitia indutus sum: et vestivi me, sicut vestimento et diademate, iudicio meo.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Oculus fui cæco, et pes claudo.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Pater eram pauperum: et causam quam nesciebam, diligentissime investigabam.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Conterebam molas iniqui, et de dentibus illius auferebam prædam.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Dicebamque: In nidulo meo moriar, et sicut palma multiplicabo dies.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Radix mea aperta est secus aquas, et ros morabitur in messione mea.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Gloria mea semper innovabitur, et arcus meus in manu mea instaurabitur.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Qui me audiebant, expectabant sententiam, et intenti tacebant ad consilium meum.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Verbis meis addere nihil audebant, et super illos stillabat eloquium meum.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Expectabant me sicut pluviam, et os suum aperiebant quasi ad imbrem serotinum.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Siquando ridebam ad eos, non credebant, et lux vultus mei non cadebat in terram.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
Si voluissem ire ad eos, sedebam primus: cumque sederem quasi rex, circumstante exercitu, eram tamen mœrentium consolator.
