Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
욥이 또 비사를 들어 가로되
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
내가 이전 달과 하나님이 나를 보호하시던 날에 지내던것 같이 되었으면
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
그 때는 그의 등불이 내 머리에 비취었고 내가 그 광명을 힘입어 흑암에 행하였었느니라
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
나의 강장하던 날과 같이 지내었으면 그 때는 하나님의 우정이 내 장막 위에 있었으며
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
그 때는 전능자가 오히려 나와 함께 계셨으며 나의 자녀들이 나를 둘러 있었으며
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
뻐터가 내 발자취를 씻기며 반석이 나를 위하여 기름 시내를 흘러 내었으며
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
그 때는 내가 나가서 성문에 이르기도 하며 내 자리를 거리에 베풀기도 하였었느니라
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
나를 보고 소년들은 숨으며 노인들은 일어나서 서며
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
방백들은 말을 참고 손으로 입을 가리우며
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
귀인들은 소리를 금하니 그 혀가 입 천장에 붙었었느니라
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
귀가 들은즉 나를 위하여 축복하고 눈이 본즉 나를 위하여 증거 하였었나니
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
이는 내가 부르짖는 빈민과 도와줄 자 없는 고아를 건졌음이라
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
망하게 된 자도 나를 위하여 복을 빌었으며 과부의 마음이 나로 인하여 기뻐 노래하였었느니라
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
내가 의로 옷을 삼아 입었으며 나의 공의는 도포와 면류관 같았었느니라
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
나는 소경의 눈도 되고 절뚝발이의 발도 되고
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
빈궁한 자의 아비도 되며 생소한 자의 일을 사실하여 주었으며
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
불의한 자의 어금니를 꺽고 그 잇사이에서 겁탈한 물건을 빼어 내었었느니라
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
내가 스스로 말하기를 나는 내 보금자리에서 선종하리라 나의 날은 모래 같이 많을 것이라
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
내 뿌리는 물로 뻗어나가고 내 가지는 밤이 맞도록 이슬에 젖으 며
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
내 영광은 내게 새로와지고 내 활은 내 손에서 날로 강하여지느니라 하였었노라
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
무리는 내 말을 들으며 나의 가르치기를 잠잠히 기다리다가
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
내가 말한 후에 그들이 말을 내지 못하였었나니 나의 말이 그들에게 이슬같이 됨이니라
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
그들이 나 바라기를 비 같이 하였으며 입을 벌리기를 늦은 비 기다리듯 하였으므로
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
그들이 의지 없을 때에 내가 함소하여 동정하면 그들이 나의 얼굴 빛을 무색하게 아니하였었느니라
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
내가 그들의 길을 택하고 으뜸으로 앉았었나니 왕이 군중에 거함도 같았고 애곡하는 자를 위로하는 사람도 같았었느니라
