Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

E GIOBBE riprese il suo ragionamento, e disse:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

Oh! fossi io pure come a' mesi di prima, Come al tempo che Iddio mi guardava!

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

Quando egli faceva rilucere la sua lampana sopra il mio capo, E [quando] io camminava al suo lume, per mezzo le tenebre;

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Come io era al tempo della mia giovanezza, Mentre il consiglio di Dio governava il mio tabernacolo;

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

Mentre l'Onnipotente [era] ancora meco, [E] i miei famigli mi [erano] d'intorno;

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

Mentre io lavava i miei passi nel burro, E le rocce versavano presso di me de' ruscelli d'olio.

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Quando io andava fuori alla porta per la città, [O] mi faceva porre il mio seggio in su la piazza,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

I fanciulli, veggendomi, si nascondevano; E i vecchi si levavano, e stavano in piè;

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

I principali si rattenevano di parlare, E si mettevano la mano in su la bocca;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

La voce de' rettori era celata, E la lor lingua era attaccata al lor palato;

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

L'orecchio che [mi] udiva mi celebrava beato; L'occhio che [mi] vedeva mi rendeva testimonianza;

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

Perciocchè io liberava il povero che gridava, E l'orfano che non avea chi l'aiutasse.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

La benedizione di chi periva veniva sopra me; Ed io faceva cantare il cuor della vedova.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Io mi vestiva di giustizia, ed [ella altresì] mi rivestiva; La mia dirittura [mi era] come un ammanto, e come una benda.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Io era occhi al cieco, E piedi allo zoppo.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Io [era] padre a' bisognosi, E investigava la causa che mi era sconosciuta.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

E rompeva i mascellari al perverso, E gli faceva gittar la preda d'infra i denti.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Onde io diceva: Io morrò nel mio nido, E moltiplicherò i [miei] giorni come la rena.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

La mia radice [era] aperta alle acque, E la rugiada era tutta la notte in su i miei rami.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

La mia gloria si rinnovava in me, E il mio arco si rinforzava in mano mia.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

[Altri] mi ascoltava, ed aspettava [che io avessi parlato]; E taceva al mio consiglio.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Dopo che io avea parlato, niuno replicava; E i miei ragionamenti stillavano sopra loro.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Essi mi aspettavano come la pioggia, Ed aprivano la bocca, [come] dietro alla pioggia della stagione della ricolta.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

[Se] io rideva verso loro, essi nol credevano, E non facevano scader la chiarezza della mia faccia.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

[Se] mi piaceva d'andar con loro, io sedeva in capo, Ed abitava con loro come un re fra le [sue] schiere, E come una persona che consola quelli che fanno cordoglio.