Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Giobbe continuò a pronunziare le sue sentenze e disse:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

Oh, potessi tornare com'ero ai mesi di un tempo, ai giorni in cui Dio mi proteggeva,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

quando brillava la sua lucerna sopra il mio capo e alla sua luce camminavo in mezzo alle tenebre;

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

com'ero ai giorni del mio autunno, quando Dio proteggeva la mia tenda,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

quando l'Onnipotente era ancora con me e i giovani mi stavano attorno;

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

quando mi lavavo in piedi nel latte e la roccia mi versava ruscelli d'olio!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Quando uscivo verso la porta della città e sulla piazza ponevo il mio seggio:

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

vedendomi, i giovani si ritiravano e i vecchi si alzavano in piedi;

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

i notabili sospendevano i discorsi e si mettevan la mano sulla bocca;

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

la voce dei capi si smorzava e la loro lingua restava fissa al palato;

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

con gli orecchi ascoltavano e mi dicevano felice, con gli occhi vedevano e mi rendevano testimonianza,

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

perché soccorrevo il povero che chiedeva aiuto, l'orfano che ne era privo.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

La benedizione del morente scendeva su di me e al cuore della vedova infondevo la gioia.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Mi ero rivestito di giustizia come di un vestimento; come mantello e turbante era la mia equità.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Io ero gli occhi per il cieco, ero i piedi per lo zoppo.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Padre io ero per i poveri ed esaminavo la causa dello sconosciuto;

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

rompevo la mascella al perverso e dai suoi denti strappavo la preda.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Pensavo: «Spirerò nel mio nido e moltiplicherò come sabbia i miei giorni».

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

La mia radice avrà adito alle acque e la rugiada cadrà di notte sul mio ramo.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

La mia gloria sarà sempre nuova e il mio arco si rinforzerà nella mia mano.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

Mi ascoltavano in attesa fiduciosa e tacevano per udire il mio consiglio.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Dopo le mie parole non replicavano e su di loro scendevano goccia a goccia i miei detti.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Mi attendevano come si attende la pioggia e aprivano la bocca come ad acqua primaverile.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Se a loro sorridevo, non osavano crederlo, né turbavano la serenità del mio volto.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Indicavo loro la via da seguire e sedevo come capo, e vi rimanevo come un re fra i soldati o come un consolatore d'afflitti.