Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Intuloy ni Job ti nagsao ket kinunana,

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

“O, a kaslaak la koma kadagiti naglabas a bulbulan idi inaywanannak ti Dios,

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

idi nagraniag ti silawna iti ulok, ken idi nagnaak iti kasipngetan babaen iti lawagna.

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

O, a kasla ak koma idi kabanbanwagak nga al-aldaw idi adda pay laeng iti uneg ti toldak ti pannakigayyem ti Dios,

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

idi adda pay laeng iti sidongko ti Mannakabalin-amin, ken adda pay iti dennak dagiti annakko,

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

idi agtaptapaw ti gatas iti dalanko, ken idi bukbukannak iti agay-ayus a lana ti dakkel a bato!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Idi rimmuarak a mapan iti ruangan ti siudad, idi nagtugawak iti lugarko idiay paguummongan iti siudad,

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

nakitadak dagiti agtutubo ket immadayoda bassit kaniak ken timmakder dagiti nataengan a tattao kas panagraemda kaniak.

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

Sumardeng nga agsasao idi dagiti prinsipe no dumtengak; appotenda dagiti ngiwatda babaen kadagiti imada.

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

Napaulimek dagiti natakneng a tattao, ket dimket dagiti dilada iti ngangaw dagiti ngiwatda.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Ta kalpasan mangngegandak ket bendisionandak; idi nakitadak, nagbalindan a saksik ken inanamongandak

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

gapu ta isispalek idi ti napanglaw a tao nga umasug, ken kasta met dagiti awanan ti ama, nga awanan iti siasinoman a tumulong kenkuana.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Ti bendision ti tao a dandanin matay ket naited kaniak; pinagkantak a sirarag-o ti puso ti balo.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Insuotko ti kinalinteg, ket kinawesannak daytoy; kasla kagay ken turban ti kalintegak.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Nagbalinak a mata kadagiti bulsek a tattao; nagbalinak a saka kadagiti lugpi a tattao.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Nagbalinak nga ama kadagiti agkasapulan a tattao; adalek ti kaso uray iti maysa a tao a saanko nga am-ammo.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Tinukkolko ti panga ti saan a nalinteg a tao; rinabsutko ti nakimmeg manipud iti nagbaetan dagiti ngipenna.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Kalpasanna kinunak, 'Matayakto iti umokko; paaddoekto dagiti aldawko a kasla kadagiti darat.

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Nagwaras dagiti ramutko kadagiti danum, ken agtalinaed ti linnaaw kadagiti sangak iti agpatpatnag.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Ti dayawko ket kanayon a nalapsat, ken ti pana ti pigsak ket kanayon a barbaro iti imak.

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

Dinengngegdak dagiti tattao; inuraydak; nagulimekda a dumngeg iti balakadko.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Kalpasan ti panagsaok, saandan a nagsao; nagtinnag a kasla danum dagiti sasaok kadakuada.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Kanayondak nga ur-urayen a kas iti panagurayda iti tudo; inungapda ti ngiwatda iti nalawa tapno uminomda kadagiti sasaok, a kas iti ar-aramidenda iti maudi a tudo.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Inisemak ida idi saanda a namnamaen daytoy; saanda a linaksid ti raniag ti rupak.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Pinilik ti wagasda ket nagbalinak a kas panguloda; nagbiagak a kas iti maysa nga ari kadagiti armadana, kas maysa a mangliwliwa kadagiti agdung-dung-aw iti natayan.