Jobs 29

1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

Ankò, Job te reprann diskou. Li te di:

2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

“O ke m te menm jan ke m te ye nan mwa lontan yo! Kon nan jou ke Bondye te bay rega sou mwen yo;

3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

Lè lanp Li yo te briye sou tèt mwen, e pa limyè Li, mwen te mache pase nan fènwa a;

4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

Jan mwen te ye nan pi bèl nan jou mwen yo, lè amitye Bondye te sou tant mwen an;

5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

lè Toupwisan an te toujou avè m, e pitit mwen yo te antoure mwen;

6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

lè pa mwen yo te benyen nan bè e wòch la t ap vide ban mwen gwo flèv lwil!

7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

Lè m te konn sòti nan pòtay lavil la, pou m te gen chèz mwen sou plas la.

8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

Jennonm yo te wè m, e te kache kò yo, e granmoun yo te konn leve kanpe.

9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

Prens yo te sispann pale e te mete men yo sou bouch yo.

10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

Vwa a moun pwisan yo te rete, e lang yo te kole anlè nan bouch yo.

11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

Paske lè zòrèy la te tande m, li te rele m beni, e lè zye a te wè m, li te fè temwayaj benediksyon,

12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

akoz mwen te delivre malere ki te kriye pou sekou, avèk òfelen ki pa t gen moun pou ede l la.

13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

Benediksyon a sila ki te prèt pou peri yo te rive sou mwen e mwen te fè kè vèv la chante avèk jwa.

14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

Mwen te abiye nan ladwati e li te kouvri m; jistis mwen te tankou yon manto, avèk yon tiban.

15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

Mwen te sèvi kon zye pou avèg yo, e pye pou sila bwate yo.

16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

Mwen te yon papa pou malere a, e ka ke m pa konnen an, mwen te chache twouve bout li.

17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

Mwen te kase machwè a mechan an e mwen te retire viktim nan anba dan l.

18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

Konsa, mwen te reflechi, “Mwen va mouri nan pwòp kay mwen, e mwen va kontwole jou m yo anpil tankou sab.”

19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

Rasin mwen gaye tankou dlo e lawouze kouche tout lannwit sou branch mwen yo.

20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

Fòs mwen toujou nèf, e banza m renouvle nan men m.’

21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

“Moun yo te koute e te tann. Yo te sispann pale pou tande konsèy mwen.

22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

Apre pawòl pa m, yo pa t pale ankò, e pawòl mwen yo te etonnen yo.

23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

Yo te tann mwen tankou lapli. Yo te ouvri bouch yo pou bwe, konsi se pou lapli nan sezon prentan.

24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

Mwen te souri sou yo lè yo pa t kwè, e limyè a figi m pa t janm vin ba.

25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

Mwen te chwazi yon chemen pou yo, te chita tankou chèf, e te demere tankou wa pami sòlda yo, tankou yon moun ki bay rekonfò a sila ki andèy yo.”