Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
And Job addeth to lift up his simile, and saith: —
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Who doth make me as [in] months past, As [in] the days of God's preserving me?
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
In His causing His lamp to shine on my head, By His light I walk [through] darkness.
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I have been in days of my maturity, And the counsel of God upon my tent.
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
When yet the Mighty One [is] with me. Round about me — my young ones,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When washing my goings with butter, And the firm rock [is] with me rivulets of oil.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I go out to the gate by the city, In a broad place I prepare my seat.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Seen me have youths, and they, been hidden, And the aged have risen — they stood up.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Princes have kept in words, And a hand they place on their mouth.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The voice of leaders hath been hidden, And their tongue to the palate hath cleaved.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
For the ear heard, and declareth me happy, And the eye hath seen, and testifieth [to] me.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
For I deliver the afflicted who is crying, And the fatherless who hath no helper.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of the perishing cometh on me, And the heart of the widow I cause to sing.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Righteousness I have put on, and it clotheth me, As a robe and a diadem my justice.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Eyes I have been to the blind, And feet to the lame [am] I.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
A father I [am] to the needy, And the cause I have not known I search out.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I break the jaw-teeth of the perverse, And from his teeth I cast away prey.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I say, 'With my nest I expire, And as the sand I multiply days.'
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root is open unto the waters, And dew doth lodge on my branch.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My honour [is] fresh with me, And my bow in my hand is renewed.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
To me they have hearkened, Yea, they wait, and are silent for my counsel.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After my word they change not, And on them doth my speech drop,
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
And they wait as [for] rain for me, And their mouth they have opened wide [As] for the latter rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
I laugh unto them — they give no credence, And the light of my face cause not to fall.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I choose their way, and sit head, And I dwell as a king in a troop, When mourners he doth comfort.
