Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Job again took up his parable, and said,
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
“Oh that I were as in the months of old, as in the days when God watched over me;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
when his lamp shone on my head, and by his light I walked through darkness,
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
as I was in my prime, when the friendship of God was in my tent,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
when the Almighty was yet with me, and my children were around me,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
when my steps were washed with butter, and the rock poured out streams of oil for me,
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
when I went out to the city gate, when I prepared my seat in the street.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
The young men saw me and hid themselves. The aged rose up and stood.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
The princes refrained from talking, and laid their hand on their mouth.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The voice of the nobles was hushed, and their tongue stuck to the roof of their mouth.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
For when the ear heard me, then it blessed me, and when the eye saw me, it commended me,
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
because I delivered the poor who cried, and the fatherless also, who had no one to help him,
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
the blessing of him who was ready to perish came on me, and I caused the widow’s heart to sing for joy.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I put on righteousness, and it clothed me. My justice was as a robe and a diadem.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
I was eyes to the blind, and feet to the lame.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
I was a father to the needy. I researched the cause of him whom I didn’t know.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
I broke the jaws of the unrighteous and plucked the prey out of his teeth.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Then I said, ‘I will die in my own house, I will count my days as the sand.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root is spread out to the waters. The dew lies all night on my branch.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory is fresh in me. My bow is renewed in my hand.’
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
“Men listened to me, waited, and kept silence for my counsel.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After my words they didn’t speak again. My speech fell on them.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
They waited for me as for the rain. Their mouths drank as with the spring rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
I smiled on them when they had no confidence. They didn’t reject the light of my face.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I chose out their way, and sat as chief. I lived as a king in the army, as one who comforts the mourners.
