Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
And he repeated Job to take up discourse his and he said.
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Who? will he give me like months of long ago like [the] days [when] God he watched over me.
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
When made shine he lamp his over head my to light his I walked darkness.
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Just as I was in [the] days of prime my in [the] intimacy of God on tent my.
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
While still [the] Almighty [was] with me [were] around me lads my.
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When bathed steps my in curd and a rock it poured out beside me streams of oil.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When went out I [the] gate on [the] town in the public square I prepared seat my.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
They saw me young men and they hid themselves and old [men] they rose they stood.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Chiefs they restrained words and a hand they put to mouth their.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
[the] voice of Nobles they were hidden and tongue their to palate their it stuck.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
For an ear it heard and it called blessed me and an eye it saw and it bore witness to me.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
That I rescued [the] afflicted [who] cried for help and [the] fatherless and [the one whom] not a helper [belonged] to him.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
[the] blessing of [one] about to perish On me it came and [the] heart of a widow I made sing for joy.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Righteousness I put on and it clothed me [was] like a robe and a turban justice my.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Eyes I was to the blind and [was] feet to the lame I.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
[was] a father I to the needy [people] and a case at law of [the one whom] not I knew I investigated it.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I broke! [the] jaws of [the] unrighteous and from teeth his I threw [the] prey.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I said with nest my I will expire and like sand I will increase days.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Root my [is] opened to water and dew it will remain overnight on branch[es] my.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Honor my [is] new with me and bow my in hand my it will show newness.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
To me people listened and they waited and they may be silent for counsel my.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After word my not they repeated and on them it dropped speech my.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
And they waited like the rain for me and mouth their they opened wide for spring rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
I laughed to them not they believed and [the] light of face my not they made fall!
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I chose way their so I may sit [as] chief so I may dwell like a king among the troop[s] just as mourners someone comforts.
