Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
And Job again took up his measure, and said,
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Oh that it were with me as in the months of old, as in the days, when, GOD, used to watch over me;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
When his lamp shone over my head, by whose light, I could go through darkness;
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I was, in the days of my prime, when, the intimacy of GOD, was over my tent;
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
While yet the Almighty was with me, round about me, were my young men;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When my steps were bathed in milk, and, the rock, poured out beside me, rivulets of oil:
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I went out to the gate unto the city, in the open place, made ready my seat,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Young men saw me, and hid themselves, and, the aged, arose—they stood;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Rulers, restrained speech, and, a hand, laid they on their mouth;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The voice of nobles, was hushed, and their tongue to their palate, did cleave;
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
When, the ear, heard, then it pronounced me happy, When, the eye, saw, then it bare me witness;
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Because I used to deliver the oppressed who was crying out for aid, the fatherless also, and him that had no helper;
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of him that was ready to perish, upon me was wont to descend, and, the heart of the widow, caused I to sing for joy;
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Righteousness, I put on, and it clothed me, Like a robe and turban, was my, justice;
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Eyes, became I to the, blind, and, feet to the lame, was, I!
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
A father, was, I, to the needy, and, as for the cause which I knew not, I used to search it out;
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I shivered the fangs of the perverse, —and, out of his teeth, I tare the prey.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Then said I, Like a stem, shall I grow old, yea, as the sand, shall I multiply days:
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root, is laid open to the waters, and, the dew, shall lodge for the night in my boughs;
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Mine honour, shall be young again with me, and, my bow, in my hand, be renewed.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
To me, men hearkened, and waited, and kept silence for my counsel;
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After I had spoken, they spake not again, and, upon them, used my speech to drop;
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
And they waited, as for rain, for me, and, their mouths, they opened wide for the spring-rain;
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
I laughed at them—they lost confidence, and, the light of my countenance, they suffered not to fail;
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I chose out their way, and sat chief, —and abode, as king, in an army, as one who, to mourners, giveth comfort.
