Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Moreover Job continued his discourse, and said:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
O that I were as in months past, In the days when God was my guardian;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
When his lamp shined over my head, And when by his light I walked through darkness!
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I was in the autumn of my days, When the friendship of God was over my tent;
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
When the Almighty was yet with me, And my children were around me;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When I bathed my steps in milk, And the rock poured me out rivers of oil!
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I went forth to the gate by the city, And took my seat in the market-place,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
The young men saw me and hid themselves, And the aged arose and stood.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
The princes refrained from speaking, And laid their hand upon their mouth.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The nobles held their peace, And their tongue cleaved to the roof of their mouth.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
When the ear heard me, then it blessed me; And when the eye saw me, it gave witness to me.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
For I delivered the poor, when they cried; And the fatherless, who had none to help him.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of him that was ready to perish came upon me, And I caused the heart of the widow to sing for joy.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I clothed myself with righteousness, and it clothed itself with me; And justice was my robe and diadem.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
I was eyes to the blind, And feet was I to the lame;
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
I was a father to the poor, And the cause of him I knew not I searched out;
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I broke the teeth of the wicked, And plucked the spoil from his jaws.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Then said I, “I shall die in my nest; I shall multiply my days as the sand.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root is spread abroad to the waters, And the dew abideth on my branches.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory is fresh with me, And my bow gathereth strength in my hand.”
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
To me men gave ear, and waited, And kept silence for my counsel.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
To my words they made no reply, When my speech dropped down upon them.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Yea, they waited for me as for the rain; They opened their mouths wide as for the latter rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
If I smiled upon them, they believed it not; Nor did they cause the light of my countenance to fall.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
When I came among them, I sat as chief; I dwelt as a king in the midst of an army, As a comforter among mourners.
