Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
And Job adds to lift up his allegory and says:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
“Who makes me as [in] months past, As [in] the days of God’s preserving me?
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
In His causing His lamp to shine on my head, By His light I walk [through] darkness.
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I have been in days of my maturity, And the counsel of God on my tent.
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
When yet the Mighty One [is] with me. Around me—my young ones,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When washing my goings with butter, And the firm rock [is] with me—streams of oil.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I go out to the gate by the city, In a broad place I prepare my seat.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Youths have seen me, and they have been hidden, And the aged have risen—they stood up.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Princes have kept in words, And they place a hand on their mouth.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The voice of leaders has been hidden, And their tongue has cleaved to the palate.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
For the ear heard, and declares me blessed, And the eye has seen, and testifies [to] me.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
For I deliver the afflicted who is crying, And the fatherless who has no helper.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of the perishing comes on me, And I cause the heart of the widow to sing.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I have put on righteousness, and it clothes me, My justice as a robe and a crown.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
I have been eyes to the blind, And I [am] feet to the lame.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
I [am] a father to the needy, And the cause I have not known I search out.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I break the jaw-teeth of the perverse, And from his teeth I cast away prey.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I say, I expire with my nest, And I multiply days as the sand.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root is open to the waters, And dew lodges on my branch.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory [is] fresh with me, And my bow is renewed in my hand.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
They have listened to me, Indeed, they wait, and are silent for my counsel.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After my word they do not change, And my speech drops on them,
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
And they wait for me as [for] rain, And they have opened wide their mouth [As] for the spring rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
I laugh at them—they give no credence, And do not cause the light of my face to fall.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I choose their way, and sit [as] head, And I dwell as a king in a troop, When he comforts mourners.”
