Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
And Job continued to take up his parable, and said,
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Who will give me back months like those which are past, days like those when God guarded me;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
When his lamp shone over my head, when by his light I could walk in darkness;
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I was in the days of my abundance, when the confidence of God was upon my tent:
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
When the Almighty was yet with me, when my servants stood round about me;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When I bathed my steps in cream, and the rock poured out near me streamlets of oil!
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I went out to the gate close by the city, when in the open place I established my seat:
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Young men saw me, and hid themselves; and the aged rose up, and remained standing;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Princes stopped in the midst of [their] words, and laid their hand on their mouth:
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The voice of nobles was arrested, and their tongue cleaved to their palate.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
For the ear that heard me called me happy; and the eye that saw me bore witness for me;
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Because I delivered the poor that cried, and the fatherless, yea, that had none to help him.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of him that was ready to perish came upon me; and the heart of the widow I caused to sing for joy.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I took righteousness as my garment, and it clothed me: as a robe and a mitre was justice unto me.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Eyes was I to the blind; and feet to the lame was I.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
A father was I to the needy; and the cause of him I knew not I used to investigate.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I broke the cutting-teeth of the wrong-doer, and out of his teeth I cast down his prey.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I said then, “In the midst of my nest shall I depart hence, and like the sand shall I have many days.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root will stand open for the water, and the dew will lodge on my boughs.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory will ever be new with me, and my bow will acquire fresh strength in my hand.”
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Unto me men listened, and waited, and watched in silence for my counsel
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After my words they made no reply, and my speech dropped on them [like dew].
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
And they waited for me as for the rain, and they opened wide their mouth as for the latter rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
I smiled on those that had lost their confidence; and the light of my countenance they never cast down.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I chose their way for them, and I sat as chief, and dwelt as king in his army, as one that comforteth mourners.
