Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
And Job continued his parable and said,
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Oh that I were as in months past, as in the days when God preserved me;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
When his lamp shone over my head, [and] by his light I walked through darkness;
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
As I was in the days of my youth, when the secret counsel of God was over my tent,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
When the Almighty was yet with me, my young men round about me;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
When my steps were bathed in milk, and the rock poured out beside me rivers of oil! ...
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I went out to the gate by the city, when I prepared my seat on the broadway,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
The young men saw me, and hid themselves; and the aged arose [and] stood up;
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Princes refrained from talking, and laid the hand on their mouth;
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The voice of the nobles was hushed, and their tongue cleaved to their palate.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
When the ear heard [me], then it blessed me, and when the eye saw [me], it gave witness to me;
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
For I delivered the afflicted that cried, and the fatherless who had no helper.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of him that was perishing came upon me, and I caused the widow's heart to sing for joy.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I put on righteousness, and it clothed me; my justice was as a mantle and a turban.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
I was eyes to the blind, and feet was I to the lame;
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
I was a father to the needy, and the cause which I knew not I searched out;
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
And I broke the jaws of the unrighteous, and plucked the spoil out of his teeth.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I said, I shall die in my nest, and multiply my days as the sand;
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root shall be spread out to the waters, and the dew will lie all night on my branch;
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory shall be fresh in me, and my bow be renewed in my hand.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Unto me they listened, and waited, and kept silence for my counsel:
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
After my words they spoke not again, and my speech dropped upon them;
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
And they waited for me as for the rain, and they opened their mouth wide as for the latter rain.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
[If] I laughed on them, they believed [it] not; and they troubled not the serenity of my countenance.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
I chose their way, and sat as chief, and dwelt as a king in the army, as one that comforteth mourners.
