Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Job also added to this, using figures of speech, and he said:
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
Who will grant to me that I might be as I was in former months, according to the days when God kept watch over me?
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
At that time, his lamp shined over my head, and by his light, I walked through the darkness.
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
I was then just as in the days of my youth, when God was privately in my tabernacle.
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
At that time, the Almighty was with me and my children surrounded me.
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
Then, I washed my feet with butter, and a boulder poured out rivers of oil for me.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
When I went to the gate of the city, or to the main street, they prepared a chair for me.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
The youths saw me and hid themselves, and the elders, rising up, remained standing.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
The leaders stopped talking, and they placed a finder over their mouth.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
The commanders subdued their voice, and their tongue adhered to their throat.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
The ear that heard me, blessed me, and the eye that saw me, gave testimony for me.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
This was because I had freed the poor, who cried out, and the orphan, who had no helper.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
The blessing of him who would have been destroyed came upon me, and I consoled the heart of the widow.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
I put on justice, and I clothed myself with my judgment, like a robe and a diadem.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
I was an eye for the blind and a foot for the lame.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
I was the father of the poor; and if I lacked knowledge about any case, I investigated very diligently.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
I crushed the jaws of the impious, and I took away prey from his teeth.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
And I said, “I will die in my little nest, and like a palm tree, I will multiply my days.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
My root has been spread beside the waters, and the dew will remain with my harvest.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
My glory will always be restored, and my bow will be restored to my hand.”
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Those who heard me, expected vindication, and they listened closely in silence to my counsel.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
To my words, they dared to add nothing, and my eloquence poured over them.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
They waited for me as for rain, and they opened their mouth as for belated rains.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
If I had ever laughed at them, they would not have believed it, and the light of my face was not cast down towards the ground.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
If I wished to go to them, I sat down first, and, though I sat like a king surrounded by an army, yet I was a comforter to those who mourned.
