Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Ayub nomedo wuoyo kawacho niya,
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
“Yaye, mad ngʼato dwoka e ndalona machon kendo kinde mane Nyasaye orita maber,
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
ka en koda kuonde duto kendo ka lerne ne menyona kuonde motimo mudho mane awuothe!
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Ee, mano kaka agombo ndalogo mane pod ategno, kinde mane Nyasaye gwedho oda nikech ne en osiepna,
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
ma en ndalono ma Jehova Nyasaye Maratego ne pod ni koda kendo nyithinda noketa diere,
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
ne en ndalo ma yorega ne dhi maber kendo yiende mag zeituni ne nyak maber.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
“Kindeno kane adonjo gie ranga dala mi abet e koma ei paw bura,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
to yawuowi ne weyona yo ka onena to jodongo to ne oana malo.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Jotend ogendini ne weyo wuoyo, kendo negilingʼ thi ka giumo dhogi.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
Ruodhi kane onena to ne wuoyo gi dwol mapiny kendo onge ngʼama ne nyalo winjo gima negiwacho.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Ngʼato angʼata mane owinja ne loso maber kuoma, kendo joma nonena ne pwoya,
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
nikech ne akonyo joma odhier mane ywak ka dwaro kony, kod joma onge wuonegi mane onge gi joma dikonygi.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Ngʼama ne chiegni tho nogwedha; kendo namiyo chuny dhako ma chwore otho duogo mi ower gi mor.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Arwako tim makare kod adiera ka lepa.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Ne abedo wangʼ muofni kendo tiende pudhe.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Ne abedo wuon jochan; kendo ne akawo chandruok joma welo.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Ne aketho teko mar joma thiro ji mi agologi e lwet joma dwaro hinyogi.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
“Ne aparo e chunya ni, ‘Tho biro kawa mos ka adak maber e dalana, kendo ka hika mae pinyni oniangʼ,
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Achalo gi yath, madongo e bath aora madongo ka ngʼich nikech tiendene ochwo pi kendo thoo biro bedo e bedena gotieno.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Huma mara biro siko kalandore kendo tekra nosiki!’
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
“Ji ne chikona itgi ka geno konyruok mathoth, negirito rieko mawuok e dhoga ka gilingʼ mos.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Onge ngʼama ne loso bangʼa; wechena ne lwar e itgi mos ka ngʼidho.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Ne girita ka joma rito koth ndalo oro, kendo negimor gi wechena mana ka joma rito kodh chwiri.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Kane abwonjo kodgi to ne amako dhogi; kendo ler mane rieny koa e lela wangʼa, ne morogi ahinya.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
An ema ne anyisogi yo monego gilu kendo nabedo kaka ruodhgi; ne achalo ruoth e dier jokedo mage; bende ne achalo ngʼat mahoyo joma ywak.”
