Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Job loh amah kah a pom te a cong tih,
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
“Kai he hlamat kah hla bangla aka khueh tih Pathen kah khohnin bangla kai aka tuem te unim?
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
Amah loh a hmaithoi te ka lu soah a thangthen tih amah kah vangnah nen ni a hmuep ah khaw ka caeh.
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
Ka cavaa tue vaengah khaw ka dap ah Pathen kah baecenol la ka om.
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
Tlungthang te kai taengah om pueng tih, ka kaepvai ka ca rhoek om.
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
Ka khokan te suknaeng neh a hluk tih lungpang loh kai ham situi sokca a long sak.
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
Vangpuei vongka ah ka thoeng tih toltung ah ka ngolhmuen cikngae sak.
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
Kai m'hmuh uh vaengah cadong rhoek te thuh uh. Patong rhoek khaw thoo uh tih pai uh.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Mangpa rhoek loh olthui te a phah uh tih a kut te a ka dongla a khueh uh.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
Rhaengsang rhoek ol te a phah tih a lai khaw a dang dongla kap.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Hna loh a yaak vaengah kai n'uem tih mik loh a hmuh vaengah kai n'rhalrhing sak.
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
Mangdaeng loh bomnah a bih tih cadah neh a taengah aka bom aka om pawt khaw ka loeih sak.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Hlang milh kah yoethennah te kai soah pai tih nuhmai kah lungbuei khaw ka tamhoe sak.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Duengnah te ka bai tih hnikul bangla kai n'khuk. Ka tiktamnah he ka sammuei nah ni.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Mikdael taengah mik la, khokhaem taengah kho la ka om.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Kai tah khodaeng taengah a napa la ka om tih ming pawt kah tuituknah te ka khe pah.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Boethae kah pumcu te ka thuk pah tih a no lamkah maeh te ka voeih pah.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
Te dongah, “Ka bu ah ka pal mako,” ka ti tih laivin bangla khohnin ka puh.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Ka yung loh tui taengla a muk tih buemtui loh ka cangvuei dongah rhaeh.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Ka thangpomnah ka taengah thai tih ka lii ka kut dongah tinghil.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Kai taengah a hnatun uh tih a lamtawn uh dongah ka cilsuep ham kuemsuem uh.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Ka ol hnukah talh uh voel pawt tih kai olthui he amih soah tla.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Kai ham tah khotlan bangla a lamtawn uh tih a ka loh tlankhol bangla a ang uh.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Amih taengah ka luem dae n'tangnah uh pawt tih ka maelhmai vangnah dongah khaw yalh uh pawh.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
Amih kah longpuei te ka coelh tih boeilu la ka ngol. Caem lakli ah manghai bangla kho ka sak tih rhahdoe cangpoem akhaw a hloep.
