Jobs 29
1 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:
Job mah a thuih ih patahhaih lok to patomh poe;
2 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,
aw kai loe kalaem tangcae khrah, Sithaw mah khetzawnhaih ni thuem ih baktiah om let nasoe;
3 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,
ka lu nuiah angmah ih hmaithawk to paang moe, anih aanghaih hoiah khoving thungah kam kaeh;
4 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,
ka qoengh li nathuem ih aninawk baktih, ka im ah Sithaw angkomhaih oh nathuem ih aninawk baktiah om let nasoe;
5 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,
lensawk Sithaw kai khaeah oh moe, ka caanawk hoi nawnto oh o;
6 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!
maitaw tahnutui hoiah khok to ka pasaeh, thlung thung hoiah situi to tui baktiah long;
7 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,
vangpui khongkha ah ka caeh moe, lampui ah kang hnut,
8 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;
thendoengnawk mah kai ang hnuk o naah, anghawk o ving; mitongnawk loe angthawk o moe, angdoet o.
9 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;
Angraengnawk loe lokthui o ai, pakha to ban hoiah tamuep o.
10 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.
Toksah angraengnawk doeh lok apae o ai, palai to angsumh o.
11 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.
Naa mah ka lok thaih naah, kai han tahamhoihaih ang paek; mik mah kai hnuk naah, kai hnukung ah oh;
12 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.
tipongah tih nahaeloe amtang kami, amno ampa tawn ai kami, bomkung tawn ai kami hang naah ka bomh pongah ni.
13 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.
Kadueh tom kami mah tahamhoihaih ang paek moe, lamhmai to anghoehaih laasak hanah palung kang hoesak.
14 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.
Toenghaih to khukbuen ah kang khuk, ka toenghaih loe kahni baktih, lumuek baktiah oh.
15 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.
Mikmaengnawk hanah mik ah ka oh moe, khokkhaem kaminawk hanah khok ah ka oh.
16 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.
Amtang kaminawk hanah ampa ah ka oh moe, angvinnawk ih lok ka tahngaih pae.
17 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.
Kasae kaminawk ih ano to ka khaeh pae moe, anih mah kaek ih kaminawk to ka pahlong.
18 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.
To pacoengah, ka hinghaih aninawk loe savuet baktiah pop, kai loe kaimah ih im ah ni ka dueh tih.
19 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.
Kai ih tangzun loe tui taengah pha ueloe, aqum puek ka tanghang nuiah dantui angbuem tih.
20 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.
Ka lensawkhaih loe cak poe ueloe, ka ban ih kalii doeh tha om let tih.
21 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.
Kaminawk mah ka lok to tahngaih o, ka thuih ih lok to aek o ai.
22 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.
Lok ka thuih pacoengah, mi doeh lok apae o ai boeh; ka thuih ih lok loe nihcae nuiah tui baktiah ca.
23 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.
Nihcae mah khotui zing o baktih toengah kai to ang zing o, hnukkhuem ih khotui kazing baktiah pakha to kalen ah a angh o.
24 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.
Nihcae ka pahnui thuih naah, nihcae mah tang o ai; ka mikhmai aanghaih to a hnuk o naah, ka mikhmai aanghaih to anghmaa o sak thai ai.
25 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.
Nihcae ih loklam to ka qoih moe, kahoih koek ahmuen ah kang hnut, palungsae kami pathloepkung baktih, misatuh kaminawk salak ih siangpahrang baktiah kang hnut, tiah ka thuih.
