Jobs 24
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Zašto svemoguæemu nijesu sakrivena vremena? i koji ga znaju, ne vide dana njegovijeh?
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
Meðe pomièu bezbožni, otimaju stado i pasu;
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
Magarca sirotama odgone; u zalogu uzimaju vola udovici;
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
Siromahe odbijaju s puta; ubogi u zemlji kriju se svi.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
Gle, kao divlji magarci u pustinji izlaze na posao svoj ustajuæi rano na plijen; pustinja je hrana njima i djeci njihovoj;
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
Žanju njivu i beru vinograd koji nije njihov;
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
Gola nagone da noæuje bez haljine, koji se nemaju èim pokriti na zimi,
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
Okisli od pljuska u gori, nemajuæi zaklona, privijaju se k stijeni.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
Grabe siroèe od dojke i sa siromaha skidaju zalog.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
Gologa ostavljaju da ide bez haljine, i one koji nose snopove da gladuju.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
Koji meðu njihovijem zidovima ulje cijede i grožðe u kacama gaze, podnose žeð.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
Ljudi u gradu uzdišu, i duše pobijenijeh vièu, a Bog ne ukida toga.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
Oni se protive svjetlosti, ne znajuæi za putove njezine i ne staju na stazama njezinijem.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
Zorom ustajuæi krvnik ubija siromaha i ubogoga; a noæu je kao lupež.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
I oko kurvarovo pazi na sumrak govoreæi: da me oko ne vidi. I sakriva lice.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
Prokopavaju po mraku kuæe, koje obdan sebi zabilježe; ne znaju za svjetlost.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
Jer je zora njima svjema sjen smrtni; ako ih ko pozna, strah ih je sjena smrtnoga.
18 Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Brzi su kao povrh vode, proklet je dio njihov na zemlji; neæe vidjeti puta vinogradskoga.
Kao što suša i vruæina grabi vode šnježne, tako grob grješnike. (Sheol h7585)
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Zaboravlja ih utroba materina, slatki su crvima, ne spominju se više; kao drvo skršiæe se nepravednik.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
Združuje s njim nerotkinju koja ne raða, i udovici ne èini dobra.
22 Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
Grabi jake svojom silom; ostane li koji, ne uzda se u život svoj.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
Da mu Bog u što æe se pouzdati; ali oèi njegove paze na njihove pute.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
Uzvise se za malo, pa ih nema; padaju i ginu kao svi drugi, i kao vrh od klasa otsijecaju se.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
Nije li tako? ko æe me utjerati u laž i obratiti u ništa rijeèi moje?
