Jobs 24
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Perché l'Onnipotente non si riserva i suoi tempi e i suoi fedeli non vedono i suoi giorni?
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
I malvagi spostano i confini, rubano le greggi e le menano al pascolo;
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
portano via l'asino degli orfani, prendono in pegno il bue della vedova.
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
Spingono i poveri fuori strada, tutti i miseri del paese vanno a nascondersi.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
Eccoli, come ònagri nel deserto escono per il lavoro; di buon mattino vanno in cerca di vitto; la steppa offre loro cibo per i figli.
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
Mietono nel campo non loro; racimolano la vigna del malvagio.
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
Nudi passan la notte, senza panni, non hanno da coprirsi contro il freddo.
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
Dagli scrosci dei monti sono bagnati, per mancanza di rifugi si aggrappano alle rocce.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
Rapiscono con violenza l'orfano e prendono in pegno ciò che copre il povero.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
Ignudi se ne vanno, senza vesti e affamati portano i covoni.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
Tra i filari frangono le olive, pigiano l'uva e soffrono la sete.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
Dalla città si alza il gemito dei moribondi e l'anima dei feriti grida aiuto: Dio non presta attenzione alle loro preghiere.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
Altri odiano la luce, non ne vogliono riconoscere le vie né vogliono batterne i sentieri.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
Quando non c'è luce, si alza l'omicida per uccidere il misero e il povero; nella notte si aggira il ladro e si mette un velo sul volto.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
L'occhio dell'adultero spia il buio e pensa: «Nessun occhio mi osserva!».
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
Nelle tenebre forzano le case, di giorno se ne stanno nascosti: non vogliono saperne della luce;
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
l'alba è per tutti loro come spettro di morte; quando schiarisce, provano i terrori del buio fondo.
18 Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Fuggono veloci di fronte al giorno; maledetta è la loro porzione di campo sulla terra, non si volgono più per la strada delle vigne.
Come siccità e calore assorbono le acque nevose, così la morte rapisce il peccatore. (Sheol h7585)
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Il seno che l'ha portato lo dimentica, i vermi ne fanno la loro delizia, non se ne conserva la memoria ed è troncata come un albero l'iniquità.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
Egli maltratta la sterile che non genera e non fa del bene alla vedova.
22 Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
Ma egli con la sua forza trascina i potenti, sorge quando più non può contare sulla vita.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
Anche Dio gli concede sicurezza ed egli sta saldo, ma i suoi occhi sono sopra la sua condotta.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
Salgono in alto per un poco, poi non sono più, sono buttati giù come tutti i mortali, falciati come la testa di una spiga.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
Non è forse così? Chi può smentirmi e ridurre a nulla le mie parole?
