Jobs 24
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Wherefore, since from the Almighty times are not hid, have, his knowing ones, no vision of his days?
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
Boundaries, men move back, flocks, they seize and consume;
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
The ass of the fatherless, they drive off, they take in pledge the ox of the widow;
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
They turn aside the needy out of the way, at once, are the humbled of the land made to hide themselves.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
Lo! [as] wild asses in the wilderness, they go forth with their work, eager seekers for prey, the waste plain, yieldeth them food for their young;
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
In the field—a man’s fodder, they cut down, and, the vineyard of the lawless, they strip of its late berries;
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
Ill-clad, they are left to lodge without clothing, and have no covering in the cold;
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
With the sweeping rain of the mountains, are they wet, and, through having no shelter, they embrace a rock.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
Men tear, from the breast, the fatherless, and, over the poor, they take a pledge;
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
Naked, they go about without clothing, and, famished, they carry the sheaves;
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
Between their walls, are they exposed to the sun, Wine-presses, they tread, and yet are thirsty;
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
Out of the city—out of the houses, they make outcry. and, the soul of the wounded, calleth for help, and, GOD, doth not regard it as foolish.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
They, have become rebels against the light, —they are not acquainted with the ways thereof, neither abide they in the paths thereof.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
With the light, riseth the murderer, He slayeth the poor and needy, And, in the night, he becometh like a thief.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
And, the eye of the adulterer, watcheth for the evening twilight, saying, Not an eye will see me! A covering for the face, he putteth on;
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
He breaketh, in the dark, into houses, —By day, they lock themselves in, They know not the light;
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
For, in the case of all such, morning to them is the death-shade, For, to be recognised, is a death-shade terror.
18 Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Swift is he on the face of the waters, Speedily vanished their share in the land, He turneth not to the way of the vineyards.
Drought and heat, steal away snow water, Hades, them who have sinned. (Sheol h7585)
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
Maternal love shall forget him, the worm shall find him sweet, No more shall he be remembered, but perversity shall be shivered like a tree.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
He oppresseth the barren who beareth not, and, to the widow, he doeth not good;
22 Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
Yea he draggeth along the mighty by his strength, He riseth up, and none hath assurance of life;
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
It is given him to be secure, and confident, yet, his eyes, are upon their ways.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
They are exalted a little, and are not, Yea having been laid low, like all men, are they gathered, Even as the top of an ear of corn, do they hang down.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
But, if not, who then can convict me of falsehood? or make of no account my words?
