Jobs 24
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
Why are not times treasured up by the Almighty? And why do not they who know him see his days?
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
They remove landmarks; They take away flocks by violence, and pasture them.
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
They drive away the ass of the fatherless, And take the widow's ox for a pledge.
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
They push the needy from the way; All the poor of the land are forced to hide themselves.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
Behold, like wild asses of the desert, they go forth to their work; They search for prey; The wilderness supplieth them food for their children.
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
In the fields they reap the harvest, And gather the vintage of the oppressor.
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
They lodge naked, without clothing, And without covering from the cold.
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
They are drenched with the mountain showers, And embrace the rock for want of shelter.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
The fatherless are torn from the breast, And the garment of the needy is taken for a pledge.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
They go naked, without clothing, And carry the sheaf hungry.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
They make oil within their walls, And tread the wine-vat, yet suffer thirst.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
From anguish the dying groan, And the wounded cry aloud; And God regardeth not their prayer!
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
Others hate the light; They know not its ways, And abide not in its paths.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
With the light ariseth the murderer; He killeth the poor and needy; In the night he is as a thief.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
The eye of the adulterer watcheth for the twilight; He saith, “No eye will see me,” And putteth a mask upon his face.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
In the dark they break into houses; In the daytime they shut themselves up; They are strangers to the light.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
The morning is to them the very shadow of death; They are familiar with the terrors of the shadow of death.
18 Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
Light are they on the face of the waters; They have an accursed portion in the earth; They come not near the vineyards.
As drought and heat consume the snow waters, So doth the grave the wicked. (Sheol h7585)
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
His own mother forgetteth him; The worm feedeth sweetly on him; He is no more remembered, And iniquity is broken like a tree.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
He oppresseth the barren, that hath not borne, And doeth not good to the widow.
22 Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
He taketh away the mighty by his power; He riseth up, and no one is sure of life.
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
God giveth them security, so that they are confident; His eyes are upon their ways.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
They are exalted; —in a little while they are gone! They are brought low, and die, like all others; And like the topmost ears of corn are they cut off.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
If it be not so, who will confute me, And show my discourse to be worthless?
