Jobs 23
1 Da tok Job til orde og sa:
Respondens autem Iob, ait:
2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk.
Nunc quoque in amaritudine est sermo meus, et manus plagæ meæ aggravata est super gemitum meum.
3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!
Quis mihi tribuat ut cognoscam et inveniam illum, et veniam usque ad solium eius?
4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.
Ponam coram eo iudicium, et os meum replebo increpationibus.
5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.
Ut sciam verba, quæ mihi respondeat, et intelligam quid loquatur mihi.
6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?
Nolo multa fortitudine contendat mecum, nec magnitudinis suæ mole me premat.
7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.
Proponat æquitatem contra me, et perveniat ad victoriam iudicium meum.
8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;
Si ad Orientem iero, non apparet: si ad Occidentem, non intelligam eum.
9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.
Si ad sinistram, quid agam? non apprehendam eum: si me vertam ad dexteram, non videbo illum.
10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.
Ipse vero scit viam meam, et probavit me quasi aurum, quod per ignem transit:
11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.
Vestigia eius secutus est pes meus, viam eius custodivi, et non declinavi ex ea.
12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.
A mandatis labiorum eius non recessi, et in sinu meo abscondi verba oris eius.
13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.
Ipse enim solus est, et nemo avertere potest cogitationem eius: et anima eius quodcumque voluit, hoc fecit.
14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.
Cum expleverit in me voluntatem suam, et alia multa similia præsto sunt ei.
15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham.
Et idcirco a facie eius turbatus sum, et considerans eum, timore sollicitor.
16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,
Deus mollivit cor meum, et Omnipotens conturbavit me.
17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.
Non enim perii propter imminentes tenebras, nec faciem meam operuit caligo.
