Jobs 23

1 Da tok Job til orde og sa:

Kalpasanna simmungbat ni Job ket kinunana,

2 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk.

“Uray ita nga aldaw nasaem ti dayengdengko; nadagdagsen ti panagsagsagabak ngem ti panagas-asugko.

3 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!

O, nga ammok koma ti pakasarakak kenkuana! O, a mapanak koma iti ayanna!

4 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.

Idatagkonto a siuurnos ti kasasaadko iti sangoananna ken punnoekto ti ngiwatko kadagiti pannakisinnuppiat.

5 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.

Adalekto dagiti sasao nga isungbatna kaniak ken awatekto no ania ti ibagana kaniak.

6 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?

Makisinnuppiatto kadi isuna kaniak iti kinaindaklan ti pannakabalinna? Saan, ipangagnakto.

7 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

Mabalin a makisinnupiat kenkuana sadiay ti nalinteg a tao. Iti kastoy a wagas, mapakawanakto iti agnanayon babaen ti ukomko.

8 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

Kitaenyo, agpadayaak, ngem awan isuna sadiay, ken agpalaudak, ngem saanko a madlaw isuna.

9 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.

Iti amianan, a pagub-ubraanna, ngem saanko isuna a makita, ken iti abagatan, a paglemlemmenganna tapno saanko isuna a makita.

10 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

Ngem ammona ti dalan a papanak; inton nasuotnakun, rummuarakto a kasla balitok.

11 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.

Sumursurot a naan-anay ti sakak kadagiti addangna; sinalimetmetak ti dalanna ken saanak a simmiasi.

12 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov aktet jeg på hans munns ord.

Saanak a nagsukir kadagiti bilin dagiti bibigna; indulinko dagiti sasao ti ngiwatna ditoy pusok.

13 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

Ngem naidumduma isuna, siasino ti makapabaw-ing kenkuana? No ania dagiti tartarigagayanna, aramidenna.

14 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.

Ta ipatpatungpalna ti bilinna a maibusor kaniak; adu ti kasla kadagitoy.

15 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det, så bever jeg for ham.

Ngarud, mabutengak iti presensiana; no panpanunotek isuna, mabutbutengak kenkuana.

16 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,

Ta pinakapuy ti Dios ti pusok; pinagbutengnak ti Mannakabalin-amin.

17 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.

Saan a ti sipnget ti nakadadaelak, wenno ti nakaro a kinasipnget ti nangabbong iti rupak.