Jobs 21
1 Da tok Job til orde og sa:
Ipapo Jobho akapindura akati:
2 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!
“Teereresa mashoko angu; uku ngakuve kunyaradza kwaunondipa.
3 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.
Ndiitire mwoyo murefu ndichitaura hangu, uye kana ndapedza kutaura, urambe uchiseka hako.
4 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?
“Ko, kunyunyuta kwangu kwakanangana nomunhu here? Ndingatadza seiko kuora mwoyo?
5 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!
Nditarire ushamiswe; ufumbire muromo wako noruoko.
6 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.
Ndinotya, pandinofunga izvi; kudedera kunobata muviri wangu.
7 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?
Nemhaka yeiko vakaipa vachirarama, vachikwegura uye vachiwedzerwa simba?
8 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.
Vanoona vana vavo vachikura ivo vachiri vapenyu, zvizvarwa zvavo pamberi pavo.
9 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.
Misha yavo igere zvakanaka uye haina chainotya; shamhu yaMwari haisi pamusoro pavo.
10 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.
Hando dzavo hadzikonewi kubereka, mhou dzavo dzinobereka mhuru dzisingasvodzi.
11 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.
Vanobudisa vana vavo seboka ramakwai; vapwere vavo vanopembera vachitamba.
12 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.
Vanoimba vachiridzirwa tambureni nembira; vanofarira kurira kwenyere.
Vanopedza makore avo mukubudirira uye vanopinda muguva nenguva isipi. (Sheol h7585)
14 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.
Kunyange zvakadaro vanoti kuna Mwari, ‘Tisiyei takadaro! Hatina hanya nokuziva nzira dzenyu.
15 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?
Wamasimba Ose ndianiko, kuti timushumire? Tinowaneiko kana tikamunamata?’
16 Ja, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker.
Asi kubudirira kwavo hakusi mumaoko avo, naizvozvo ndinomira kure nerangano yevakaipa.
17 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?
“Kunyange zvakadaro, kanganiko kanodzimwa mwenje wevakaipa? Kanganiko vachiwirwa nenjodzi, magumo anotarwa naMwari mukutsamwa kwake?
18 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?
Vanofanana namakoto anopeperetswa nemhepo runganiko, sehundi inokukurwa nedutu?
19 Men Gud gjemmer hans straff til hans barn. - Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det.
Zvinonzi, ‘Mwari anochengetera vana vomunhu kutongwa.’ Ngaamutsive iye amene, kuitira kuti agozviziva!
20 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.
Meso ake pachake ngaaone kuparadzwa kwake; iye ngaanwe kutsamwa kwoWamasimba Ose.
21 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?
Nokuti ane hanya yeiko nemhuri yaanosiya shure, mwedzi yaakagoverwa zvoyopera?
22 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste?
“Ko, pane munhu angagona kudzidzisa ruzivo kuna Mwari here, iye achitonga kunyange vari pamusoro-soro?
23 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;
Mumwe munhu anofa achine simba rake rizere, akachengetedzeka uye akagadzikana,
24 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.
muviri wake wakagwinya, mapfupa ake azere nomwongo.
25 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.
Mumwe munhu anofa ane shungu dzomwoyo, asina kumbonakidzwa nezvipi zvazvo zvakanaka.
26 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.
Vanovata muguruva pamwe chete, uye honye dzinovafukidza vose.
27 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;
“Ndinoziva chose zvamunofunga, iwo mano amungandikanganisa nawo.
28 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?
Imi munoti, ‘Imba yomunhu mukuru iripiko zvino, iwo matende aigarwa navanhu vakaipa?’
29 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,
Hauna kumbobvunza vafambi vaya here? Hauna kuva nehanya nenhoroondo dzavo here,
30 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.
dzokuti munhu akaipa anodarikwa pazuva renjodzi, kuti anorwirwa pazuva rokutsamwa?
31 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?
Ndianiko anotsoropodza mafambiro ake pachena? Ndianiko anomuripira pane zvaakaita?
32 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.
Iye anotakurwa achiendeswa kuguva, uye rinda rake rinorindwa.
33 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.
Ivhu romunhika rinotapira kwaari; vanhu vose vanomutevera, uye anotungamirirwa navazhinji vasingaverengeki.
34 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.
“Saka mungandinyaradza sei nezvisina maturo? Hapana chasara pakupindura kwenyu asi nhema dzoga!”
