Jobs 20
1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
Na Naamani Sofar buaa sɛ,
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
“Me tiri mu ntene me, na ɛhyɛ me sɛ memmua ɛfiri sɛ me ho yera me yie.
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
Mate animka bi a ɛgu me ho fi, na nteaseɛ a menya no hyɛ me sɛ memmua.
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
“Ampa ara wonim sɛdeɛ nneɛma teɛ firi tete, ɛfiri ɛberɛ a wɔde nnipa duaa asase so,
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
sɛ amumuyɛfoɔ ani gye ɛberɛ tiawa bi mu, na wɔn a wɔnnsuro nyame nso anigyeɛ nkyɛ.
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
Ɛwom sɛ nʼahohoahoa kɔduru ɔsoro, na ne tiri kɔpem omununkum deɛ,
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
nanso, ɔbɛyera afebɔɔ te sɛ nʼankasa agyanan; na wɔn a wɔhunuu no no bɛbisa sɛ, ‘Ɔwɔ he?’
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
Ɔtu kɔ te sɛ daeɛ, na wɔrenhunu no bio. Wɔtwam kɔ te sɛ anadwo mu anisoadehunu.
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
Ani a ɛhunu noɔ no renhunu no bio; na ne siberɛ nso renhunu no bio.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
Ne mma bɛsrɛ adeɛ afiri ahiafoɔ hɔ; ɛsɛ sɛ nʼankasa de nʼahonya sane ma.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
Ne mmeranteberɛ mu ahoɔden a ahyɛ ne nnompe ma no ne no bɛkɔ mfuturo mu.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
“Ɛwom sɛ bɔne yɛ nʼanom dɛ na ɔde sie ne tɛkrɛma ase;
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
ɛwom sɛ ɔntumi nnyaa mu na ɔma ɛka ne dodom,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
nanso, nʼaduane bɛyɛ nwono wɔ ne yafunu mu; ɛbɛyɛ ɔtweaseɛ ano borɔ wɔ ne mu.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
Ɔbɛfe ahonyadeɛ a ɔmeneeɛ no; Onyankopɔn bɛma ne yafunu apu agu.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
Ɔbɛfefe awɔ borɔ; Ɔnanka se bɛkum no.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
Ɔrennya nsuwansuwa no nnom nsubɔntene a nufosuo ne ɛwoɔ sene wɔ mu no.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
Ɔbɛdane deɛ ɔbrɛ nyaeɛ no aba a ɔrenni bi; ɔremfa nʼadwadie mu mfasoɔ nnye nʼani.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
Ɛfiri sɛ ɔhyɛɛ ahiafoɔ so ma wɔdii ohia buruburo; ɔde ne nsa ato afie a ɛnyɛ ɔno na ɔsiiɛ so.
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
“Ampa ara ɔrennya ahomegyeɛ mfiri deɛ wapere anya no mu; ɔrentumi mfa nʼakoradeɛ nnye ne ho nkwa.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
Wafom nneɛma nyinaa awie; ne nkɔsoɔ nnuru baabiara.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
Nʼadedodoɔ nyinaa mu no, ɔbɛkɔ ɔhaw mu; na amanehunu a emu yɛ den bɛto no.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
Ɛberɛ a nʼafuru ayɛ ma no, Onyankopɔn bɛtɔ nʼabufuo ogya agu ne so na wabobɔ no basabasa.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
Ɛwom sɛ ɔdwane firi dadeɛ akodeɛ ano nanso bɛmma a ano yɛ kɔbere mfrafraeɛ bɛwɔ no.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
Wɔbɛtwe bɛmma no firi nʼakyi, ano hyɛnhyɛn no bɛfiri ne brɛboɔ mu. Ehu bɛba ne so;
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
esum kabii bɛduru nʼakoradeɛ. Ogya a wɔmfite mu bɛhye no, na asɛe deɛ aka wɔ ne ntomadan mu.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
Ɔsoro bɛda nʼafɔdie adi, na asase asɔre atia no.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
Nsuyire bɛtwe ne fie akɔ, saa ara na nsuworosoɔ bɛyɛ Onyankopɔn abufuhyeɛ da no.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
Yei ne hyɛberɛ a Onyankopɔn de ma amumuyɛfoɔ, awugyadeɛ a Onyankopɔn de ato wɔn hɔ.”
