Jobs 20
1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:
Nake Zofaru ũrĩa Mũnaamathi agĩcookia atĩrĩ:
2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;
“Meciiria makwa nĩ mathĩĩnĩku, na nĩkĩo ngũcookia, nĩ ũndũ nĩndangĩkĩte mũno.
3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.
Ndĩraigua irũithia rĩa kũnjonorithia, naguo ũmenyo wakwa nĩũranjĩkĩra hinya wa gũcookia.
4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,
“Ti-itherũ nĩũũĩ ũrĩa gũtũire kuuma tene rĩrĩa mũndũ aigirwo gũkũ thĩ ĩno,
5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?
atĩ kũrũũhia kwa arĩa aaganu no gwa kahinda, o nakĩo gĩkeno kĩa andũ arĩa matooĩ Ngai no gĩa kahinda kanini.
6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,
O na gũtuĩka mwĩtĩĩo wake nĩ ũkinyaga o igũrũ, naguo mũtwe wake ũkahutia matu-rĩ,
7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?
agaathira nginya tene o ta mai make mwene; arĩa manamuona mooragie atĩrĩ, ‘Kaĩ aathiire kũ?’
8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.
Airagĩria ta kĩroto, akaaga kuoneka rĩngĩ, akaingatwo ta kĩoneki kĩa ũtukũ.
9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.
Riitho rĩrĩa rĩamuonaga rĩtikamuona rĩngĩ; harĩa aaikaraga hatikamuona rĩngĩ.
10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.
Ciana ciake ikaageragia kwĩiguithania na athĩĩni; moko make mwene no nginya magaacookia ũtonga wake kũrĩa aaũrutire.
11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.
Hinya wa wĩthĩ ũrĩa ũiyũrĩte mahĩndĩ-inĩ make ũgaakoma hamwe nake rũkũngũ-inĩ.
12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,
“O na gũtuĩka ũũru ũrĩ mũrĩo ũrĩ kanua gake, na nĩaũhithaga rungu rwa rũrĩmĩ rwake,
13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,
o na gũtuĩka ndangĩhota kũũrekia na aũigaga kanua gake-rĩ,
14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.
irio ciake nĩikarũra irĩ nda yake; igaatuĩka ũrũrũ wa nduĩra thĩinĩ wake.
15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.
Nĩagatahĩka ũtonga ũrĩa ameretie; Mũrungu nĩagatũma aũtahĩke.
16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.
Nĩakoonga thumu wa nyoka; magego ma nyoka nĩmo makaamũũraga.
17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.
Ndagakenera tũrũũĩ, njũũĩ iria ithereraga ũũkĩ na ngorono.
18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.
Kĩndũ kĩrĩa anogeire no nginya agagĩcookia atakĩrĩte; ndagakenera uumithio wa wonjoria wake.
19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;
Nĩgũkorwo nĩahinyĩrĩirie athĩĩni, akamatiga matarĩ na kĩndũ; nĩatunyanĩte nyũmba iria ataakire.
20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.
“Ti-itherũ merirĩria make matingĩthira; ndangĩĩhonokia na indo iria eigĩire.
21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.
Gũtirĩ kĩndũ atigĩirio gĩa kũrĩa; ũtonga wake ndũgatũũra.
22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.
Hĩndĩ ĩrĩa aiganĩire nĩ ũndũ wa kũingĩhia indo, mĩnyamaro nĩĩkamũnyiita; ũkĩa nĩũkamũkora na nditi nene.
23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.
Hĩndĩ ĩrĩa aiyũrĩtie nda yake-rĩ, nĩguo Ngai akaarekereria marakara make mahiũ mamũkore na amuurĩrie mahũũra make.
24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.
O na angĩũrĩra indo cia mbaara cia kĩgera, akaarathwo na mũguĩ wa gĩcango.
25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.
Aũcomoraga kuuma ngʼongʼo wake, mũtheece ũcio mũkengu akaũcomora kuuma ini-inĩ rĩake. Imakania nĩikamũkorerera;
26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.
nduma nene nĩyetereire igĩĩna ciake. Mwaki ũtarĩ mũhurutĩre nĩũkamũcina, na ũniine kĩrĩa gĩtigaire thĩinĩ wa hema yake.
27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.
Igũrũ nĩrĩkaguũria wĩhia wake; thĩ nayo nĩĩkarahũka ĩmũũkĩrĩre.
28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.
Kĩguũ nĩgĩgathereria nyũmba yake, indo cia nyũmba yake ithererio nĩ kĩguũ mũthenya ũcio wa mangʼũrĩ ma Ngai.
29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.
Ũcio nĩguo ũndũ ũrĩa Ngai agayagĩra arĩa aaganu, igai rĩrĩa maathĩrĩirwo nĩ Mũrungu.”
