Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Porém Jó respondeu dizendo:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
Até quando atormentareis minha alma, e me quebrantareis com palavras?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
Já dez vezes me humilhastes; não tendes vergonha em me maltratar.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
Mesmo se eu tiver errado, meu erro cabe apenas a mim.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
Visto que vos exaltais contra mim, e contra mim usais minha desgraça,
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Sabei, pois, que foi Deus que me transtornou, e [com] sua rede me cercou.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Eis que eu clamo: Violência! Porém não sou respondido; grito, porém não há justiça.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
Ele entrincheirou meu caminho, de modo que não consigo passar; e pôs trevas sobre minhas veredas.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
Ele me despojou de minha honra, e tirou a coroa de minha cabeça.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
Ele me derrubou por todos os lados, e pereço; e arrancou minha esperança como a uma árvore.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
E fez inflamar contra mim sua ira, e me considerou para consigo como a [um de] seus inimigos.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Juntas vieram suas tropas; prepararam contra mim seu caminho, e se acamparam ao redor de minha tenda.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
Ele afastou meus irmãos para longe de mim; e os que me conheciam agora me estranham.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
Meus parentes [me] deixaram, e meus conhecidos se esqueceram de mim.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Os moradores de minha casa e minhas servas me tiveram por estranho; estrangeiro me tornei em seus olhos.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
Chamei a meu servo, e ele não respondeu; de minha própria boca eu lhe suplicava.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
Meu hálito é estranho à minha mulher, e sou repugnante aos filhos de minha mãe.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Até os meninos me desprezam; quando eu me levanto, falam contra mim.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
Todos os meus amigos próximos me abominam; e [até] aqueles que eu amava se viraram contra mim.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
Meus ossos se grudaram à minha pele e à minha carne; e escapei [só] com a pele de meus dentes.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Compadecei-vos de mim, meus amigos, compadecei-vos de mim; pois a mão de Deus me tocou.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Por que vós me perseguis como Deus, e não vos fartais de minhas carne?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
Ah se minhas palavras fossem escritas! Ah se fossem escritas em um livro!
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
Que com ponta de ferro e com chumbo fossem esculpidas em pedra para sempre!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
Pois eu sei que meu Redentor vive, e ao fim se levantará sobre a terra;
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
E mesmo depois de consumida minha pele, então em minha carne verei a Deus;
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Ao qual eu verei para mim, e meus olhos [o] verão, e não outro. [Isto é o que] minhas entranhas anseiam dentro de mim.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
Se disserdes: Como o perseguiremos? Pois a raiz do problema se acha em mim,
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Temei vós mesmos a espada; pois furor [há nos] castigos pela espada; para que [assim] saibais que [haverá] julgamento.
