Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
욥이 대답하여 가로되
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
너희가 내 마음을 번뇌케 하며 말로 꺾기를 어느 때까지 하겠느냐
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
너희가 열 번이나 나를 꾸짖고 나를 학대하고도 부끄러워 아니하는구나
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
내가 과연 허물이 있었다 할지라도 그 허물이 내게만 있는 것이니
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
너희가 참으로 나를 향하여 자긍하며 내게 수치될 행위가 있다고 증명하려면 하려니와
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
하나님이 나를 굴하게 하시고 자기 그물로 나를 에워싸신 줄은 알아야 할지니라
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
내가 포학을 당한다고 부르짖으나 응답이 없고 간구할지라도 신원함이 없구나
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
그가 내 길을 막아 지나지 못하게 하시고 내 첩경에 흑암을 두셨으며
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
나의 영광을 벗기시며 나의 면류관을 머리에서 취하시고
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
사면으로 나를 헐으시니 나는 죽었구나 내 소망을 나무 뽑듯 뽑으시고
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
나를 향하여 진노하시고 원수같이 보시는구나
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
그 군대가 일제히 나아와서 길을 수축하고 나를 치며 내 장막을 둘러 진 쳤구나
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
나의 형제들로 나를 멀리 떠나게 하시니 나를 아는 모든 사람이 내게 외인이 되었구나
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
내 친척은 나를 버리며 가까운 친구는 나를 잊었구나
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
내 집에 우거한 자와 내 계집종들은 나를 외인으로 여기니 내가 그들 앞에서 타국 사람이 되었구나
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
내가 내 종을 불러도 대답지 아니하니 내 입으로 그에게 청하여야 하겠구나
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
내 숨을 내 아내가 싫어하며 내 동포들도 혐의하는구나
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
어린 아이들이라도 나를 업신여기고 내가 일어나면 나를 조롱하는구나
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
나의 가까운 친구들이 나를 미워하며 나의 사랑하는 사람들이 돌이켜 나의 대적이 되었구나
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
내 피부와 살이 뼈에 붙었고 남은 것은 겨우 잇꺼풀 뿐이로구나
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
나의 친구야 너희는 나를 불쌍히 여기라 나를 불쌍히 여기라 하나님의 손이 나를 치셨구나
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
너희가 어찌하여 하나님처럼 나를 핍박하느냐 내 살을 먹고도 부족하냐
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
나의 말이 곧 기록되었으면, 책에 씌어졌으면,
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
철필과 연으로 영영히 돌에 새겨졌으면 좋겠노라
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
내가 알기에는 나의 구속자가 살아 계시니 후일에 그가 땅 위에 서실 것이라
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
나의 이 가죽, 이것이 썩은 후에 내가 육체 밖에서 하나님을 보리라
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
내가 친히 그를 보리니 내 눈으로 그를 보기를 외인처럼 하지 않을 것이라 내 마음이 초급하구나
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
너희가 만일 이르기를 우리가 그를 어떻게 칠꼬 하며 또 이르기를 일의 뿌리가 그에게 있다 할진대
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
너희는 칼을 두려워할지니라 분노는 칼의 형벌을 부르나니 너희가 심판이 있는 줄을 알게 되리라
