Jobs 19

1 Da tok Job til orde og sa:

Allora Giobbe rispose e disse:

2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

“Fino a quando affliggerete l’anima mia e mi tormenterete coi vostri discorsi?

3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

Son già dieci volte che m’insultate, e non vi vergognate di malmenarmi.

4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

Dato pure ch’io abbia errato, il mio errore concerne me solo.

5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

Ma se proprio volete insuperbire contro di me e rimproverarmi la vergogna in cui mi trovo,

6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

allora sappiatelo: chi m’ha fatto torto e m’ha avvolto nelle sue reti è Dio.

7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

Ecco, io grido: “Violenza!” e nessuno risponde; imploro aiuto, ma non c’è giustizia!

8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

Dio m’ha sbarrato la via e non posso passare, ha coperto di tenebre il mio cammino.

9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

M’ha spogliato della mia gloria, m’ha tolto dal capo la corona.

10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

M’ha demolito a brano a brano, e io me ne vo! ha sradicata come un albero la mia speranza.

11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

Ha acceso l’ira sua contro di me, e m’ha considerato come suo nemico.

12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

Le sue schiere son venute tutte insieme, si sono spianata la via fino a me, han posto il campo intorno alla mia tenda.

13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

Egli ha allontanato da me i miei fratelli, i miei conoscenti si son del tutto alienati da me.

14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

M’hanno abbandonato i miei parenti, gl’intimi miei m’hanno dimenticato.

15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

I miei domestici e le mie serve mi trattan da straniero; agli occhi loro io sono un estraneo.

16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

Chiamo il mio servo, e non risponde, devo supplicarlo con la mia bocca.

17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

Il mio fiato ripugna alla mia moglie, faccio pietà a chi nacque dal seno di mia madre.

18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

Perfino i bimbi mi sprezzano; se cerco d’alzarmi mi scherniscono.

19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

Tutti gli amici più stretti m’hanno in orrore, e quelli che amavo mi si son vòlti contro.

20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

Le mie ossa stanno attaccate alla mia pelle, alla mia carne, non m’è rimasto che la pelle de’ denti.

21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

Pietà, pietà di me, voi, miei amici! ché la man di Dio m’ha colpito.

22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

Perché perseguitarmi come fa Dio? Perché non siete mai sazi della mia carne?

23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

Oh se le mie parole fossero scritte! se fossero consegnate in un libro!

24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

se con lo scalpello di ferro e col piombo fossero incise nella roccia per sempre!…

25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

Ma io so che il mio Vindice vive, e che alla fine si leverà sulla polvere.

26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

E quando, dopo la mia pelle, sarà distrutto questo corpo, senza la mia carne, vedrò Iddio.

27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.

Io lo vedrò a me favorevole; lo contempleranno gli occhi miei, non quelli d’un altro… il cuore, dalla brama, mi si strugge in seno!

28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

Se voi dite: Come lo perseguiteremo, come troveremo in lui la causa prima dei suoi mali?

29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

Temete per voi stessi la spada, ché furiosi sono i castighi della spada affinché sappiate che v’è una giustizia”.