Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Ket simmungbat ni Job ket kinunana,
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
“Kasano kabayag ti panangpasagaba ken panangrumekyo kaniak babaen kadagiti sasao?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
Kadagitoy a sangapulo a daras ket inumsidak; saankayo a nagbain a trinatodak iti saan a nasayaat.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
No pudno daytoy nagbiddutak, agtalinaed ti biddutko a bukodko a pakaseknan.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
No pudno nga agparammagkayo maibusor kaniak ken allukoyenyo ti tunggal maysa a napabainanak,
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
ket ammoyo koma a nakaaramid ti Dios iti saan a nasayaat kaniak ket tiniliwnak iti iketna.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Adtoy, immawagak tapno ibagak a saan a nasayaat ti naaramid kaniak, ngem saannak nga impangag; agpatpatulongak, ngem awan ti hustisia.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
Inaladanna ti pagnaak tapno saanak a makalasat, ken pinasipngetna ti dalanko.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
Inussobna ti dayagko, ken innalana ti balangat manipud iti ulok.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
Binuraknak iti tunggal sikigan, ket napukawak; pinag-otna dagiti namnamak a kasla maysa a kayo.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
Pinasgedanna pay ti pungtotna a maibusor kaniak; imbilangnak a kas maysa kadagiti kabusorna.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Immay a sangsangkamaysa dagiti buyotna; nagaramidda kadagiti buntoon iti aglawlaw a maibusor kaniak ken nagkampoda iti aglawlaw ti toldak.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
Inyadayona kaniak dagiti kakabsatko; dagiti am-ammok ket immadayo ti riknada kaniak.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
Pinanawandakon dagiti kakabagiak; nalipatandakon dagiti nasinged a gagayyemko.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Imbilangdak a kas ganggannaet dagiti naminsan a nagtalinaed a kas sangaili iti pagtaengak ken imbilangdak a kas ganggannaet dagiti babbai nga adipenko; ganggannaetak iti imatangda.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
Immawagak iti adipenko, ngem saannak a sinungbatan uray no inayabak isuna babaen iti ngiwatko.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
Makarurod ti sang-awko iti asawak; kagura dagiti kakabsatko a lallaki ken babbai ti pakaasik.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Uray dagiti ub-ubbing ket lalaisendak; no tumakderak nga agsao, agsaoda a maibusor kaniak.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
Kaguradak dagiti amin a nasinged a gagayyemko; timmallikod a maibusor kaniak dagiti ay-ayatek.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
Dimketen dagiti tulangko iti kudilko ken iti lasagko; makalasatak laeng babaen kadagiti kudil ti ngipenko.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Maasikayo kaniak, maasikayo kaniak, gagayyemko, gapu ta sinagidnak ti ima ti Dios.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Apay nga idaddadanesdak a kasla dakayo ti Dios? Apay a saankayo a mapnek a mangib-ibus iti lasagko?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
O, a maisurat koman ita dagiti sasaok! O, a mailanad koma dagitoy iti maysa a libro!
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
O, a babaen iti landok a paet ken iti buli ket maikitikit dagitoy iti bato iti agnanayon!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
Ngem maipapan kaniak, ammok a sibibiag ti Mannubbotko, ket agtakderto isuna iti daga iti kamaudiananna;
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
kalpasan a ti kudilko, dayta ket, daytoy a bagi, ket madadael, ket iti lasagko ket makitakto ti Dios.
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Makitakto isuna, siak a mismo ket makitakto isuna iti abayko; makitanto dagiti matak isuna, ken saan a kas maysa a ganggannaet. Napnoanak iti karirikna kas panpanunotek dayta a tiempo.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
No ibagayo, 'Kasanotayo a parigaten isuna! Adda kenkuana ti ramut dagiti pakariribukanna,'
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
ket agbutengkayo koma iti kampilan, gapu ta iyeg ti pungtot ti dusa ti kampilan, tapno maammoanyo nga adda iti pannakaukom.”
