< Jobs 19 >
1 Da tok Job til orde og sa:
Mais Job répondit, et dit:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
Jusqu'à quand affligerez-vous mon âme, et m'accablerez-vous de paroles?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
Vous avez déjà par dix fois [tâché] de me couvrir de confusion. N'avez-vous point honte de vous roidir ainsi contre moi?
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
Mais quand il serait vrai que j'aurais péché, la faute serait pour moi.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
Mais si absolument vous voulez parler avec hauteur contre moi, et me reprocher mon opprobre;
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Sachez donc que c'est Dieu qui m'a renversé, et qui a tendu son filet autour de moi.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Voici je crie pour la violence qui m'est faite, et je ne suis point exaucé; je m'écrie, et il n'y a point de jugement.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
Il a fermé son chemin, tellement que je ne saurais passer; et il a mis les ténèbres sur mes sentiers.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
Il m'a dépouillé de ma gloire, il m'a ôté la couronne de dessus la tête.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
Il m'a détruit de tous côtés, et je m'en vais; il a fait disparaître mon espérance comme celle d'un arbre [que l'on arrache].
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
Il s'est enflammé de colère contre moi, et m'a traité comme un de ses ennemis.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Ses troupes sont venues ensemble, et elles ont dressé leur chemin contre moi, et se sont campées autour de ma tente.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
Il a fait retirer loin de moi mes frères; et ceux qui me connaissaient se sont fort éloignés de moi.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
Mes proches m'ont abandonné, et ceux que je connaissais m'ont oublié.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Ceux qui demeuraient dans ma maison et mes servantes, m'ont tenu pour un inconnu, [et] m'ont réputé comme étranger.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
J'ai appelé mon serviteur, mais il ne m'a point répondu, quoique je l'aie supplié de ma propre bouche.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
Mon haleine est devenue odieuse à ma femme; quoique je la supplie par les enfants de mon ventre.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Même les petits me méprisent, et si je me lève ils parlent contre moi.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
Tous ceux à qui je déclarais mes secrets, m'ont en abomination; et tous ceux que j'aimais se sont tournés contre moi.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
Mes os sont attachés à ma peau et à ma chair, et il ne me reste d'entier que la peau de mes dents.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Ayez pitié de moi, ayez pitié de moi, vous mes amis; car la main de Dieu m'a frappé.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Pourquoi me poursuivez-vous comme le [Dieu] Fort [me poursuit], sans pouvoir vous rassasier de ma chair?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
Plût à Dieu que maintenant mes discours fussent écrits! Plût à Dieu qu'ils fussent gravés dans un livre;
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
Avec une touche de fer, et sur du plomb, [et] qu'ils fussent taillés sur une pierre de roche à perpétuité!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
Car je sais que mon Rédempteur est vivant, et qu'il demeurera le dernier sur la terre.
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
Et lorsqu'après ma peau ceci aura été rongé, je verrai Dieu de ma chair,
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Je le verrai moi-même, et mes yeux le verront, et non un autre. Mes reins se consument dans mon sein.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
Vous devriez plutôt dire: Pourquoi le persécutons-nous? puisque le fondement de mes paroles se trouve en moi.
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Ayez peur de l'épée; car la fureur [avec laquelle vous me persécutez], est [du nombre] des iniquités qui attirent l'épée; c'est pourquoi sachez qu'il y a un jugement.