Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said,
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
How long will ye vex my soul, and break me in pieces with words?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
These ten times have ye reproached me: ye are not ashamed [that] ye make yourselves strange to me.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
And be it indeed [that] I have erred, my error remaineth with myself.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
If indeed ye will magnify [yourselves] against me, and plead against me my reproach:
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Know now that God hath overthrown me, and hath encompassed me with his net.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Behold, I cry out of wrong, but I am not heard: I cry aloud, but [there is] no judgment.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
He hath fenced up my way that I cannot pass, and he hath set darkness in my paths.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
He hath stripped me of my glory, and taken the crown [from] my head.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
He hath destroyed me on every side, and I am gone: and my hope hath he removed like a tree.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
He hath also kindled his wrath against me, and he counteth me to him as [one of] his enemies.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
His troops come together, and raise up their way against me, and encamp around my tabernacle.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
He hath put my brethren far from me, and my acquaintance are verily estranged from me.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
My kinsmen have failed, and my familiar friends have forgotten me.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
They that dwell in my house, and my maids, count me for a stranger: I am an alien in their sight.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
I called my servant, and he gave [me] no answer; I entreated him with my mouth.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
My breath is strange to my wife, though I entreated for the children's [sake] of my own body.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Yes, young children despised me; I arose, and they spoke against me.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
All my intimate friends abhorred me: and they whom I loved are turned against me.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
My bone cleaveth to my skin and to my flesh, and I have escaped with the skin of my teeth.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Have pity upon me, have pity upon me, O ye my friends; for the hand of God hath touched me.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Why do ye persecute me as God, and are not satisfied with my flesh?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
Oh that my words were now written! oh that they were printed in a book!
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
That they were graven with an iron pen in lead, in the rock for ever!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
For I know [that] my redeemer liveth, and [that] he will stand at the latter [day] upon the earth:
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
And [though] after my skin [worms] destroy this [body], yet in my flesh shall I see God:
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Whom I shall see for myself, and my eyes shall behold, and not another; [though] my reins be consumed within me.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
But ye would say, Why persecute we him, seeing the root of the matter is found in me?
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Be ye afraid of the sword: for wrath [bringeth] the punishments of the sword, that ye may know [there] is a judgment.
