Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
But Job answered and said:
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
How long will ye vex my soul, And break me in pieces with words?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
These ten times have ye reviled me; Without shame do ye stun me!
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
And be it, indeed, that I have erred, My error abideth with myself.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
Since, indeed, ye magnify yourselves against me, And plead against me my reproach,
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Know then that it is God who hath brought me low; He hath encompassed me with his net.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Behold, I complain of wrong, but receive no answer; I cry aloud, but obtain no justice.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
He hath fenced up my way, so that I cannot pass, And hath set darkness in my paths.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
He hath stripped me of my glory, And taken the crown from my head.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
He hath destroyed me on every side, and I am gone! He hath torn up my hope like a tree.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
He kindleth his anger against me, And counteth me as his enemy.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
His troops advance together against me; They throw up for themselves a way to me, And encamp around my dwelling.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
My brethren he hath put far from me, And my acquaintance are wholly estranged from me.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
My kinsfolk have forsaken me, And my bosom friends have forgotten me.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
The foreigners of my house, yea, my own maid-servants, regard me as a stranger; I am an alien in their eyes.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
I call my servant, and he maketh no answer; With my own mouth do I entreat him.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
My breath is become strange to my wife, And my prayers also to my own mother's sons.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Even young children despise me; When I rise up, they speak against me.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
All my bosom friends abhor me, And they whom I loved are turned against me.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
My bones cleave to my flesh and my skin, And I have scarcely escaped with the skin of my teeth.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Have pity upon me, O ye my friends! have pity upon me; For the hand of God hath smitten me!
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Why do ye persecute me like God, And are not satisfied with my flesh?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
O that my words were now written! O that they were marked down in a scroll!
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
That with an iron pen, and with lead, They were engraven upon the rock for ever!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
Yet I know that my Vindicator liveth, And will hereafter stand up on the earth;
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
And though with my skin this body be wasted away, Yet without my flesh shall I see God.
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Yea, I shall see him my friend; My eyes shall behold him, and not another: For this, my soul panteth within me.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
Since ye say, “How may we persecute him, And find grounds of accusation against him?”
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Be ye afraid of the sword! For malice is a crime for the sword; That ye may know that judgment cometh.
