Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Then answered Job, and said,
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
How long will ye grieve my soul, and crush me with words?
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
These ten times have ye reproached me: ye are not ashamed when ye show yourselves as strangers to me.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
Yea, if it be indeed that I have erred, let my error remain with myself.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
But if indeed ye wish to magnify yourselves above me, and to prove against me my disgrace:
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Then know for certain that God hath bent me down, and hath laid his net all around me.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Behold, I cry out concerning the violence [done me], but I am not answered: I entreat aloud, but there is no justice.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
My road hath he fenced up, so that I cannot pass out; and on my paths he placeth darkness.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
My glory hath he stripped from me, and removed the crown of my head.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
He hath pulled me down on every side, and I am going hence; and he hath rooted up like a tree my hope.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
He hath also kindled against me his wrath, and he counteth me with himself as one of his adversaries.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
Altogether come on his troops, and make level against me their way, and encamp round about my tent.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
My brothers hath he removed far from me, and my acquaintance are entirely estranged from me.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
My near of kin have withdrawn, and those befriended by me have forgotten me.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
Ye that sojourn in my house, and my maid-servants, regard me as a stranger: an alien am I become in their eyes.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
I call for my servant, but he will not answer, though I were to entreat him with my mouth.
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
My breath is become nauseous to my wife, and my caressing, to the children of my own body.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
Yea, children even despise me: I rise up, but they speak against me.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
All that have had my confidence abominate me; and those whom I have loved are turned against me.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
To my skin and to my flesh my bones do cleave, and I must sustain myself with the gums of my teeth.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Spare me, spare me, O ye, my friends; for the hand of God hath touched me.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Why will ye persecute me as God [hath done], and will never be satisfied with my flesh?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
Oh who would but grant, that my words might be written down! oh who would grant that they were entered in a book!
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
That they were hewn with an iron pen and [blackened with] lead for eternity in the hard rock!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
And well I know that my redeemer liveth, and that he will remain as the last after the creatures of the dust [are passed away];
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
And after my skin is cut to pieces will this be: and then freed from my body shall I behold God;
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
Whom I shall myself behold to my happiness, and whom my eyes will see, and not as a stranger, [when even] my reins are consumed within my bosom.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
But if ye should say, How will we pursue him? seeing the root of the matter is found in me:
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Then have dread for yourselves of the sword; for the wrath [which ye excite] is an iniquity that bringeth the sword; in order that ye may know there is one that judgeth [in the world].
