Jobs 19
1 Da tok Job til orde og sa:
Then Job answered and said,
2 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?
How long will you vex my soul, and destroy me with words? only know that the Lord has dealt with me thus.
3 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.
You speak against me; you do not feel for me, but bear hard upon me.
4 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.
Yes verily, I have erred in truth, (but the error abides with myself) in having spoken words which it was not right [to speak]; and my words err, and are unreasonable.
5 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?
But alas! for you magnify yourselves against me, and insult me with reproach.
6 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!
Know then that it is the Lord that has troubled [me], and has raised his bulwark against me.
7 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.
Behold, I laugh at reproach; I will not speak: [or] I will cry out, but [there is] nowhere judgment.
8 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.
I am fenced round about, and can by no means escape: he has set darkness before my face.
9 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.
And he has stripped me of my glory, and has taken the crown from my head.
10 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.
He has torn me around about, and I am gone: and he has cut off my hope like a tree.
11 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.
And he has dreadfully handled me in anger, and has counted me for an enemy.
12 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.
His troops also came upon me with one accord, liars in wait compassed my ways.
13 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.
My brethren have stood aloof from me; they have recognized strangers [rather] than me: and my friends have become pitiless.
14 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.
My nearest of kin have not acknowledged me, and they that knew my name, have forgotten me.
15 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.
[As for] my household, and my maidservants, I was a stranger before them.
16 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.
I called my servant, and he listened not; and my mouth entreated [him].
17 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.
And I implored my wife, and earnestly entreated the sons of my concubines.
18 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.
But they rejected me for ever; whenever I rise up, they speak against me.
19 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.
They that saw me abhorred me: the very persons whom I had loved, rose up against me.
20 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.
My flesh is corrupt under my skin, and my bones are held in [my] teeth.
21 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.
Pity me, pity me, O friends; for it is the hand of the Lord that has touched me.
22 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?
Therefore do you persecute me as also the Lord [does], and are not satisfied with my flesh?
23 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,
For oh that my words were written, and that they were recorded in a book forever,
24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!
with an iron pen and lead, or graven in the rocks!
25 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.
For I know that he is eternal who is about to deliver me,
26 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,
[and] to raise up upon the earth my skin that endures these [sufferings]: for these things have been accomplished to me of the Lord;
27 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv.
which I am conscious of in myself, which mine eye has seen, and not another, but all have been fulfilled to me in [my] bosom.
28 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -
But if you shall also say, What shall we say before him, and [so] find the root of the matter in him?
29 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.
Do you also beware of deceit: for wrath will come upon transgressors; and then shall they know where their substance is.
